Fred være med jer!

Ingmar i Dalarne; Jerusalem er jo lige her.
Billede lånt fra: http://www.filmkultura.hu

Salmer: 232, 231, 233, 197, 162, 757

Kom, Herre Jesus, amen.

1 Mos 2, 4-9, Apg. 2, 1-11, Joh 20, 19-23

»Home is where your heart belongs« sto det å lese på en av de utallige turistgreier - antakeligvis produsert i Kina - man kan kjøpe i enhver velassortert butikk med respekt for sg sjøl, og som jeg så for nylig. Det er temmelig banale ord, men hva produsenten nok ikke har tenkt, er, at ordene rommer en sannhet om menneskene, nemlig den sannheten, at vi har et hjerte, som kan knytte seg til noen eller til noe. I dag er ikke alene Pinsedag, det er også dagen, der vi feirer 50-årskonfirmasjon, og det er en stor glede å se, at så mange er kommet til deres barndoms kirke her på Lurøy. I boka Min konfirmasjon, som dere dengang ble opplært etter, er et par avsnitt helliget heimen og fedrelandet, og akkurat om det å høre heime et sted er det vi skal tale om i dag. Dere har for lengst skapt deres eget heim, men dere bærer også minnet - på godt og vondt - om deres eget heim med dere, og som har dannet grunnlag for deres liv. Men heime er også hos Gud, og for at vi kan lære om den himmelske heimen, må vi ha et jordisk heim, som vi er kjent med og der vi kan høre om Gud på vårt eget språk. Det er ikke alle som er så lykkelige å ha et trygg jordisk heim. Vi har akkurat hørt, hvordan disiplene i Jerusalem måtte leve for stengte dører av angst for å bli forfulgt, en situasjon, mange kristne dessverre er kjent med i dag. Men med èt skjer det noe: Herren selv, den korsfestet og oppstandne viser seg for dem, og det første, han siger er: »Fred være med dere!« I denne fortvilet situasjon kommer han til dem, og han sender dem deretter ut i verden for å forkynne evangeliet for alle folkeslag. Jerusalem brette seg dermed ut til hele verden, og det er ikke det sted, Jesus ikke kan eller vil vise seg, når det er hans vilje. Det skal vi høre en historie om, som er god å bli klok av:

I 1896 utvandret 37 svenske bønder fra Nås i Dalarna for å slutte seg til en amerikansk sekt i Jerusalem. Der skulle de leve et fromt liv og vente på, at Jesus skulle komme tilbake. De ville m.a.o. ned å gå i disiplenes sine fotefar. Denne virkelige hendelsen ble til en av verdenslitteraturens største romaner, nemlig Selma Lagerlöfs Jerusalem, der hun skildrer et samfunn som er bygget opp om Ingmarsgården, der Ingmar Ingmarssons slekt har vært storbønder igjennom mange, mange slektsled. Her betyr slekten og jorden så mye, at det individuelle nesten oppløses, Ingmarsgården er en institusjon på linje med kirken, og folkene fra bygden er dypt avhengige av, at det bestandig er en Ingmar på Ingmarsgården til å føre an. I den trygghet dyrker man sin åker og går sin vante gang til kirken. Men en dag skjer det noe; skolelæreren får den ide, at det skal bygges et bedehus, der folkene kan komme og ha andakter utenom gudstjenestene i kirken. Presten preker nemlig dårlig, så bygden trenger lidt vekkelse, synes skolelæreren.

Dette skjer på et tidspunkt, der det mangler en voksen Ingmar på Ingmarsgården. Unge Ingmar mistet som gut sin far i en ulykke, og han vokste deretter opp hos skolelæreren og forelsket seg i hans datter, Gertrud. Ingmar har egentlig ingen lyst til å overta gården, som hans søster tar vare på sammen med sin mann. Altså er bygden uten sin leder, for lederen vil ikke være leder, og presten kan ikke tale til de lengselsfylte hjerter. Da står bygden feiet og pyntet. Og da må man være på vakt, for det er ikke sikker, at det er en ordentlig gjest som kommer til et feiet og pyntet hus!

Med bedehuset blir grunnen nemlig lagt til en vekkelse, og der misjonæren Hellgum kommer til bygden møter han et folk som tørster etter Guds ord og føring. Hellgum mener å ha svaret på bønnene deres; han får veldig fort overtalt en del av bøndene til å dra med ham til Jerusalem for der å slutte seg til en sekt, ledet av en amerikansk dame. Altså selger bøndene alt hva de eier, og der Ingmars søster og svoger er blitt grepet av vekkelsen, selges også Ingmarsgården. En rik mann kjøper den med det formål å få Ingmar til å gifte seg med datteren sin, Barbro, og der Ingmar føler ansvaret for slektsgården kalle, inngår han ekteskap med henne, selv om han ikke elsker henne, en slags tvangsekteskap. Hans elsket Gertrud blir ulykkelig over å miste ham, hun blir sindsforstyrret og drar derfor til Jerusalem. Det hadde hennes far, skolelæreren, ikke regnet med, da han fikk bygget bedehuset.

Det er også andre, hvis illusjoner brister, for en ting er, hva man kan sitte å forestille seg om den hellige stad heime i sitt elsket og kjente Dalarne, noe annet er virkeligheten. Der de svenske bønder kommer til Jerusalem er skuffelsen stor. Byen er jo som byer er, skitten og full av støy og mennesker, som handler helt annerledes end hva de er vant med. Varmen er uutholdelig og ukjente sykdommer krever sine ofre. I kolonien, der sekten holder til, sover menn og kvinner adskilt på sovesaler, ektefolk må skilles. Bibelen leses og salmene synges på engelsk, et språk, bøndene ikke har lært. Bøndene skjønner fort, at de har gjort et fatal valg. Men med oss mennesker er det sånn, at når vi gjør et valg, som er vanskelig å gjøre om, og som har hatt store konsekvenser, så forsøker vi å overbevise oss sjøl om, at vi har gjort det rette. Altså holder bøndene ut, jobber for fellesskapet, bærer sine døde til graven og synger sine engelske salmer. Men hjertene lenges stadig etter noe, tørsten er ikke blitt stillet ved å komme til Jerusalem. Og en dag besvares lengselen.

For hjemme er Ingmar kommet overens med Barbro, og de to er blitt enige om, at han må dra til Jerusalem for å hente hjem Gertrud og forsone seg med henne. En søndag er menigheten i Jerusalem samlet til gudstjeneste. Vinduene står åpne, og de hører noen ringe på porten. Kort etter hører de trin på trappen, trin som de kjenner og har lengtes etter å høre, så de senker stemmene sine for å lytte. Døren åpnes langsomt og inn trer Ingmar. Da reiser alle de svenske bønder seg, sangen blir med en gang sterk og jublende, ja, som en ild, og amerikanerne i menigheten ser forbauset på bøndene; for uten å vite av det, er de begynt å synge på svensk. Hjertets lengsel besvares endelig, og hjertet må tale med hjertets språk, på morsmålet, og da skjønner en del av bøndene, at ja, Jerusalem er ikke der de er, Jerusalem er det stedet de forlot. Gud har skapt Dalarne, han har skapt et heim for dem der, han har talt til dem hver dag fra de omgivelser, de elsket, men som de tok for gitt, og nå vet de, at det er det eneste sted det er godt å være.

Hvordan historien ender skal jeg ikke avsløre her, dere må sjøl lese boken eller se filmen, men - som det ble sagt i begynnelsen - »Home is where your heart belongs«, hjemme er der dit hjerte er, og for en del av bøndene blir det læren av reisen til Jerusalem, for hjertene deres var jo heime i Dalarne, ja, ikke bare det, Gud var også å finne heime. De trengte ikke å dra ut for få tak i ham, faktisk forsvant han, når de dro ut, fordi han var kledd i en drakt og et språk, de ikke kjente, og som ikke ga dem svar. Men der Ingmar fra Ingmarsgården tok ansvaret sitt på seg og kom for å hente sine folk hjem, da falt alt på plass, og de måtte prise og love Gud på deres eget tungemål. Plutselig rente det elver av levende vann fra dem og de var heime i ånden. Dèt er Helligåndens verk!

Det ligger i menneskets lodd å flytte heimefra. En mann må - med skapelsesberetningens ord - forlate sin far og sin mor og finne seg en kone. Det skjer ikke for alle, men alle må vi bli voksne og flytte bort og finne ut av hvem vi er. Men vi er ikke fritt i luften svevende individer, vi bærer som sagt heimen med oss, og forhåpentlig mottok vi der hjerteligheten, som er så viktig å bære med seg ut i verden. For vi skal som disiplene vitne om Gud, den Gud hvis kjære barn vi ble i dåpen. Og Gud, han har heime i hjerteligheten, som alltid vil bære hans frukter.
Men vi vet også, vi som har levd et langt liv, at det ikke alltid er så enkelt. Det kan skje så mange ting i våres liv, som gjør oss hardhjertet, tvilende eller redde. Akkurat nå er det som om en istid av hat til vanlige menneskers vanlige og hjemlige liv med hverandre rammer oss. Og da kan det være vanskelig å finne inn til det gode og hjertelige. Da må vi be, vi må be om, at Frelseren selv vil komme til oss og ta bolig i våre hjerter og lyse sin fred over oss, så vi atter kan fokusere på det som er det viktige i livet: å ta vare på det, som ble oss gitt, vårt heim, vårt land og vår neste, når han eller hun trenger oss. Bærer vi Gud med oss i våre hjerter, da er vi heime, og da klarer vi det vi må.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Marianne Wagner