Han støtte herskere ned fra tronen

Lurøy kirke 17. maj 2017
Foto: Marianne Wagner

Salmer: 845, 757, 279, 755, 753

Gud, utan deg den vesle urt veiknar og visnar, bleiknar bort, ver du oss ljoset og livet, amen!

Salme 127, 1-3, Apg 17, 22-31, Luk 1, 50-53

Når Gud lot folk bo over hele jorden, satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder, gjorde han det for at de skulle søke Gud. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til. Det forteller Paulus oss, og det er sant. Mennesker trenger å ha et sted å høre til og at høre om Gud på deres eget språk for at de kan søke ham og ta ham til hjertet.

Det er godt å ha et vakkert land, det er godt å ha en nådig Gud. Det kjenner vi i våre hjerter i dag på 17. mai.

Evangeliet til i dag er en del av Marias, Jesu mors, sin lovsang. Det er en lovsang hun synger, da hun kommer til Elisabet, som venter Johannes Døperen, etter at Gabriel har fortalt henne, at hun skal føde Guds sønn. Maria synger om, at Gud straffer hovmod og støter herskere fra tronen. Her dømmer Gud om folkene og kongene som lever bak de grenser, han har satt.

Men kan vi vite om Gud holder med det ene eller det andre folket? Svaret er, at det kan ikke vi vite, men han har gitt oss en veiviser, Marias sin sønn, som er sannheten, veien og livet, og vi kan til hver en tid - personlig og som folk - søke sannheten og forholde oss til den, vi kan til hver en tid forsøke å gjøre rett i møtet med sannheten.

Det kalles etikk, og akkurat det kan ikke alltid settes på formel, selv om f.eks. de ti budene gir oss tydelige retningslinjer. De fleste vil gjerne hjelpe andre og gjør det uten å tenke over det, og de fleste foreldre oppdrar ungene deres til å være gode kammerater, men hvorfor er det så så vanskelig, det der med de ti budene? Kan ikke vi bare følge dem og så er alt greit? Spørrer jeg konfirmantene synes de for det meste, at det ville være best om alle fulgte de ti budene, for de er snille ungdommer. Spørrer jeg dem om man alltid må følge budene, blir de - forståelig nokk - usikre, men jeg tenker, at det er veldig viktig å tenke tanken til ende om man skal forstå både hva det vil sige å leve i et kristent land og sjøl være et kristent menneske.

Norge er et kristent land, som har tenkt inn kristendommen i lovgivningen sin, og ser man på helligdagslovgivningen, som sikrer rammene for hviledagen, så vet vi, at ikke alle kan holde den hellig, rednings- og helsepersonale f.eks., for da ville menneskeliv gå tapt. Da skjønner vi, at menneskers liv og helse alltid står over budene, man kan bli nødt til å bryte det tredje budet, men hva da med det femte budet: Du må ikke slå ihjel? Kan det være nødvendig å slå ihjel eller gi ordre om det, når man er et kristen menneske i et kristen land? Dette kan man ikke lovgi om, her må et menneske sjøl ta ansvar og etterpå ta konsekvensen av handlingen.

Filmen om Kong Haakons berømte nei gir et innblikk i byrden ved det etiske valget, og der 17. mai ligger ganske tet på frigjøringsdagen, så er det verd å reflektere lidt over, at det ikke er en selvfølge å ha et land med en grunnlov, som kan feires og der Guds ord høres blant frie menn på eget morsmål. Det har til hver en tid krevet etiske beslutninger og menneskelige ofre.

Forhistorien til kongens nei er historien om en hersker med hovmodstanker, som ikke kjente til grenser. Verden var krigstrøtt etter den første verdenskrig, og stort sett alle hadde kuttet ned forsvaret i løpet av trettitallet. Det var derfor en noenlunde enkel sak for Hitler å løpe naboene sine over ende, men når han kom til Norge gikk ikke alt som planlagt. Det letteste ville ha vært å overgi seg og inngå avtale om samarbeide med besettelsesmakten slik som den danske regjering og kongens bror, kong Christian X, hadde gjort, det ville ha spart mange menneskeliv, og som vi vet må du ikke slå ihjel. Det visste kongen, og det visste oberst Birger Eriksen, som den skjebnesvangre morgen den 9. april hadde kommandoen på Oscarsborg, der de tyske krigsskipe anløp Norges sydkyst. Birger Eriksen hadde ikke mottatt klare instrukser for hvordan han skulle forholde seg i tilfelle av et tysk angrep. Der han så den tyske flåte seile inn i Oslo-fjorden visste han kun at det tidligere var blitt avgitt varselsskudd og at skipene ikke hadde stanset. Filmen gir et ganske godt innblikk i den intense stemning, det må ha hersket på Oscarsborg, blant unge soldater i et land, som ikke hadde vært i krig siden 1814. D.v.s. at krig og det, at ikke alle mennesker er snille, er så langt borte fra deres tankeverden, at utsikten til å skulle i kamp får enkelte til å spy. Tyngden av Eriksens beslutning understrekes av en underordnets spørsmål: »Hva om vi tar feil?« Ja, hva om vi tar feil, da har vi mange uskyldige menneskers liv på samvittigheten. Ombord på skipene var levende mennesker, som var noens ektemenn, brødre og sønner. Og da Eriksen ga sin befaling til å åpne ild var det selvfølgelig med denne byrde på skuldrene, at han skulle ta deres liv, men han visste også, at disse ektemenn, brødre og sønner var et sted, de ikke skulle være, og at de derfor var fiender.

Eriksen ga sin befaling, og denne beslutning betød noe. For senkingen av krigsskipet Blücher forsinket den tyske besettelsesmakten så tilpass lenge, at konge, regjering og de fleste medlemmer av stortinget rakte å forlade Oslo i tide. Resten er historie. Og heldigvis en lykkelig historie.

Senere sa kongen som bekjent nei til den tyske sendemanns sitt tilbud om å danne en samarbeidsregjering, og selv om det for oss i dag er innlysende, at kongen måtte sige nei, så var det ikke det. Også han måtte betenke de konsekvensene det ville få for det norske folket, han visste, at beslutningen hans ville føre til tap av menneskeliv. Og ingen visste hvordan utfallet av krigen ville bli i 1940. Det var bare England som stod imot, Tyskland var alliert med Sovjetunionen, USA var ikke med i krigen på dette tidspunkt. Du må ikke slå ihjel, nei, men av og til må noen gjøre det, når hovmodet går sin gang i verden. Og når man gjør det, gjør man det på eget ansvar og må be til, at Gud ikke bare er lovgiver og dommer, som holder strengt på de ti budene, men at han også en barmhjertig Gud som lar nåde gå for rett. Og vi må be til, at vi aldri kommer til å skulle ta en slik beslutning.  

Når Maria sang sin lovsang om herskerne som skulle støtes fra tronen, bar hun en lille spire under sitt hjerte. Denne lille spire skulle vokse opp og beseire synden og døden og blive barmhjertighetens hersker over alle folk, men først skulle han gå så gruelig mye igjennom. Sånn er det med evangeliet; hovmodet vinner ofte frem i verden og trår ned blomstene, men de spirer atter frem på steder, der man ikke skulle tro det var fruktbart. Når Birger Eriksen befalte, at det skulle gis ild, og når kongen sa nei, hadde det voldsomme konsekvenser, men det var etiske beslutninger, de var nødt til å ta, fordi de hadde ansvar for noen innenfor den grense, de sjøl var blitt satt i. I første omgang så det ikke ut til å hjelpe, for uretten gikk sin gang og førte til stor brutalitet fra besettelsesmaktens sin side. Men beslutningen ble spirer til uvurderlig inspirasjon andre steder i verden. Den amerikanske forfatter, John Steinbeck, skrev en roman om besettelsen av Norge, og for en del av den danske motstandskamp var målet å få norske tilstander. For det lærer evangeliet oss også: at påskemorgen ikke kommer om ikke vi har en langfredag, det gjelder også et land. Man kan ikke berge seg sjøl ved å samarbeide med gudløsheten. Frihet koster noe, og nokk kan du på egne vegne snu det andre kinnet til, men du har ikke lov å snu din nestes kinnet til. Det var det ansvaret, Birger Eriksen og kongen tok på seg i april 1940, og i Danmark skrev dikterpresten Kaj Munk et hyllestdikt til Norge, som også skal være avslutningen i dag og samtidig innledningen til 17. maifesten på Onøy og Lurøy: 

Ja, vi elsker dette Landet

nu som aldrig før,

Trodsigt stiger det af Vandet,

lever, mens det dør.

Just fordi det valgte modigt

Undergangens Kaar,

skal det gro og grønnes frodigt

frem i tusind Aar

 

Snart gør Vaarens Morgenrøde

Vintrens Nat forbi.

Se da blomstrer op det øde,

Fossen springer fri.

Birkeløv og Flaget vajer

over genløst Jord.

Og med Smil i Taarer nejer

Danmark for sin Bror

(1. og 3. vers)

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

 - Marianne Wagner