Det utroligste

Den store Jellingesten.
Billede lånt fra: https://commons.wikimedia.org

Salmer: 186, 550, 195, 193, 197, 190, 194

Syndi er sona og såret grødt, livet av daude er atter født. Amen

Salme 118, 14-24, 1 Kor 15, 1-11, Luk 24, 1-9

 

»Den som kunne gjøre det utroligste, skulle få kongedatteren og halve riket. De unge mennene, ja, de gamle med, anspente alle sine tanker, sener og muskler. To spiste seg til døde, og èn drak seg i hjel for å gjøre det, de mente var det utroligste, men det var ikke på den måten det skulle gjøres. Små gategutter øvde seg på å spytte seg selv på ryggen, det mente de var det utroligste.«

Sånn begynner H.C. Andersens eventyr, Det utroligste, og hva den har å gjøre med påskeevangeliet, det skal vi høre om lidt senere. Nok var det mange, som gjorde noe ganske utrolig, men alle skjønte, hvem som skulle ha kongedatteren og halve riket, når en kjekk ung mann fremviste et veggur i futteral, som var et helt enestående kunstverk. På hvert slag kom det figurer frem; på slaget et viste Moses seg med lovens tavler, hvorpå det stod: »Det er bare en eneste sann Gud«, på slaget to viste paradisets have seg, der Adam og Eva møte hverandre og var ganske uten kler, ikke trengte de kler, og lykkelige var de. På slaget tre kom frem de tre vise menn, og sånn fortsatte uret inntil klokken slo tolv, så kom det frem en vekter med ørelappslue og morgenstjerne og sang: »Det var ved mindnatstider, vår frelser han ble født!«

Jo, dette var i sannhet det utroligste, og ikke nok med det, så var kunstneren en hjertegod og barneglad ung mann, som var en trofast ven og hjelpsom mot sine fattige foreldre. Han skulle vinde, og alle seil ble satt til i byen, som var smykket til fest; prinsessen satt på landets trone, dommerne stod rundt om og ønsket ham til lykke, for han hadde gjort det utroligste.

 »Nei, det skal jeg gjøre nå!« ropte en lang, knoklete kraftkar i det samme. »Jeg er mann for å gjøre det utroligste!« Og så svingte han en stor øks mot kunstverket. Den fremmede hadde slått alle tilskuene med forferdelse. »Enn å ødelegge et slikt kunstverk!« Sa dommerne, »Ja, det var utroligste!« Og så skulle ødeleggeren ha prinsessen, som ble gjort rede til bryllup. Trist så hun ut, men vakker var hun og kostelig kledd. Hvordan skal det dog gå? Vi må vente en stund, og så skal dere få enden på historien, for nå skal vi til evangeliets historie.

 

Vi står i dag ved Jesu grav sammen med kvinnene, som var kommet dit, og skal vi forstå hvilke følelser, de har hat, så er det godt å tenke på det, vi akkurat har hørt; for alle som elsket og hadde fulgt Jesus ble langfredag vitner til det utroligste; han, som de hadde trodd var svaret på deres lengsel, Guds utvalgte, han som bare gjorde godt mot alle han møtte, han som helbredte og vekket opp de døde, han som talte så underlig og kjent om Guds rike, han som skulle befri Israel fra romermaktens åk, ham hadde man tatt til fange, ham hadde man pint, ham hadde man korsfestet. Det var det utroligste!

Og hvorfor var det det utroligste? Jo, det var det, fordi det gode var gått under. Det særlige ved oss mennesker er, at vi har en klar fornemmelse av, hva som er godt. Den fornemmelse har vi tilbake fra skapelsens morgen, der den ble lagt i våre hjerter, og det er det, H.C. Andersen forteller, når han lar Moses vise seg på det første slaget med det første budet, »Det er bare en eneste sann Gud«, og på slaget to viser det gode livet i Paradisets have. Gud og mennesket i lag. Sånn skulle det ha vært. Men vi vet også, at sånn ble det ikke, fordi mennesket lot seg friste og ble kastet bort fra haven, bort fra Gud. Siden da har vi båret syndens og dødens merke, og dog har vi lengselen etter Gud, en lengsel, som kan vise seg i noe vakkert, som f.eks. et fantastisk kunstverk eller bare i anerkjennelsen av kunstverket. Men den lengsel kan også forvirre vårt sinn, vi kan gå andre veier, finne andre guder, vi kan finne på de rareste ting, som de to som spiste seg til døde eller gateguttene, som forsøkte å spytte seg selv på ryggen for å gjøre det utroligste. Og går det helt galt, forsøker vi å ta oss selv til rette, hvilket vi ser alle steder i verden, i vår egen del, men f.eks. også i Egypten, der den kristne påske blir feiret med livet som innsats. Og vi vet, at det er det utroligste, for egentlig vil vi så gjerne tro på det gode, det vakre, på mennesket som godt, på kunsten som vakker, ja, på Gud som er god og som vil oss det beste, men bestandig ser vi det hele gå under. På grunn av oss sjøl. Det er vår erfaring, og derfor tør vi nesten ikke tro på det gode. Som kvinnene ble redde der de så den tomme graven fordi døden var utgangspunktet for deres erfaring. Og de hadde sett Jesus dø nokk så ettertrykkelig!  Døden, denne knoklete kraftkar, er endelig, så mye viste de, og den kneiste i disse dager, som om ingenting kunne knekke den. Mens han levde hadde Jesus ganske vist sagt, at han skulle oppstå fra de døde, meeeeen, kan man nå tro det? Nei, det kunne kvinnene ikke, og der var ingen finfølt forklaring for dem å hente ved den tomme graven. Blott to menn, som utfordrende spurte dem, hvorfor de ledde etter den levende blant det døde. To kjeruber stengte engang paradisets have, nå var den åpen, og kanskje det var de samme kjeruber, kvinnene møtte her, bare hadde de kastet bort sverdet. »Han er ikke her, han er stått opp. Husk, hva han sa!!!!« Da husket kvinnene, og de ble de første, som fikk lov å fortelle det gode budskapet. Tenk engang!

Ja, tenk, at et lite menneskebarn, født av en fattig jomfru ble vår frelser, drepte synden og døden, og jeg vil la H.C. Andersen fortelle, hvordan han gjorde det: Da kraftkaren, som hadde gjort det utroligste, skulle giftes med kongedatteren, stod han og kneiste som om intet kunne knekke ham. Men da trådte den unge kunstners urverk inn i kirken og stilte seg mellom brud og brudgom. Moses kom ut, og det stod flammer av hans panne. Han kastet lovens tunge tavler på brudgommens føtter, så han ikke kunne løfte dem fra gulvet. »Stå som du står!« sa Moses til karren, og så kom de andre figurer frem og fortalte ubehagelige sannheter om ham. »Skam deg!« sa de, men han skammet seg ikke. Til sist kom vekteren med ørelappslue og morgenstjerne, han som sang om frelseren, som ble født. Vekteren slo brudgommen i pannen med morgenstjernen og sa: »Ligg der!« Så forsvant kunstverket, og med en gang ble alle lysene i kirken forvandlet til store lysblomster, de forgylte stjernene under taket sendte ut lange, klare stråler, og orgelet begynte å spille av seg selv. Så ble den rette brudgom hitkalt, hele folket var bryllupsfølge, ikke en eneste var misunnelig. – Og det var det utroligste!

Nei, ikke en eneste var misunnelig, og det er faktisk ganske trolig, for sånn må det være når døden er beseiret, og Gud har besøkt sitt folk. Påskemorgen slo Guds sønn, barnet i krybben, døden for pannen og sage: »Ligg der!«. I dag holder vi bryllup med ham. Og det er ikke et eventyr, bare husk, hva han sa!

Gledelig påske!

Marianne Wagner