Om at sige nej

Kongen, der sagde nej.
Billede lånt fra: http://www.kongehuset.no

Fjerde søndag i fastetiden 2017

Salmer: 790, 137, 373, 522, 604, 117

Kom, herre Jesus. Amen.

1. Mos 22, 1-14, Hebr 4,14-16, Joh 11,45-53

 

Angsten for å miste fører ofte til enten desperate handlinger eller til politikk. Eller til desperate politiske handlinger. Angst kan være helt rasjonell, og derfor skal man lytte til den, ellers kan man ikke handle ansvarlig, men overtar den ens sinn, da blir den ens herre og gud, og da kan man komme til å ta dårlige beslutninger.

I den mye roste film, Kongens nei, har man forsøkt å skildre kong Håkons store dilemma, da tyskerne besatte Norge. Skulle han - for å la Norge komme så fredelig gjennom krigen som mulig - inngå en avtale med besettelsesmakten om å danne en samarbeidsregjering, som ville betyde, at Vidkun Quisling ville bli statsminister, en mann, som ikke hadde hele folkets oppbakning, og som representerte den nazistiske ideologi? Eller skulle han velge motstand og bringe Norge i krig med hva det førte med seg av ulykkelige skjebner og menneskelige tap? Kongen valgte som bekjent det siste, og da mistet han i første omgang Norge og mange gode norske menn og kvinner, som falt i kampen mot besettelsesmakten. Han mistet også makten, og her må man huske på, at ingen kunne vite, hvordan utfaldet av krigen ville bli i 1940. Men Håkon fikk Norge tilbake, et fritt Norge, som hadde stått imot tyranniet.

Å være leder av et folk er å bære ansvarets tyngde for dets liv og velferd på skuldrene  sine, og det er så tung en byrde, at de fleste forfalder til lette løsninger. Ikke minst for sjøl å beholde makten, for politikk handler ofte om makt  for maktens egen skyld, og da kler man den i flotte holdninger til leiligheten. Et slikt ønske om å beholde makten forkledd som hensyn til folket hører vi om i dag. »Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham.« forteller Johannes. Og hva har de sett? De har sett Jesus vekke opp Marta og Marias sin bror, Lazarus, fra de døde etter han for lengst var gått i forråtnelse. Da kom de til tro. For her iblant dem gikk den levende Gud, den skapende Gud, Han som får de øde vanger til å blomstre og vekker til live de døde, Han besøkte folket sitt! 

Jeg står her som prest, og dere er kommet for å høre meg utlegge skriften, men om Jesus i dag kom vandrende opp av kirkegulvet for å være i lag med oss, ja, da ville dere nokk heller høre hva han sjøl har å sige. Håper jeg. Men jeg kunne også velge å bli skinnsyk, fordi jeg tenkte, at Jesus var kommet for å utfordre meg, og det er det fariseerne og overprestene er, der de planlegger å få ham av veien. Skinnsyke, redde for å miste makten og anseelsen deres. Og så er de - kanskje med rette - redde for, at hvis folket begynner å tilbe Jesus, så vil den romerske besettelsesmakten betrakte det som opprør og gjøre en ende på både folk og helligsted.

I Israel hadde man jo en slag samarbeidsregjering, der Herodes var innsatt av romerne som konge over Israel. Og selv om han ikke var godt likt, så sikret ordningen jo, at maktstrukturene rundt tempelet og gudsdyrkelsen ble opprettholdt. Romerne bestemte over Israel, men overprestene hadde stor makt over folket, der de bestemte over gudsdyrkelsen. Om det nå kom en, som gikk direkte til folket og fikk dem til å tro, at han var Guds egen sønn, da trengte folket ikke lenger overprestene og hva da? Overprestene er redde og i vildrede. Men Kaifas skjønner hva som må gjøres: » Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.« siger han. Hadde ikke overprestene tenkt før, da tenkte de nå og begynte å legge planer om å drepe Jesus. Dog var det en ting, Kaifas ikke skjønte, og det var, at selv vonde tanker og gjerninger kan og vil Gud snu så de går Hans ærend. Når Pilatus på korset over Jesus sitt hode skrev bokstavene INRI - Jesus av Nazareth, jødenes konge [Iesus Nazarenus, Rex Iudaeorum] som en hån, da skrev han også sannheten, for selve korset, nederlagets symbol, endte med å bli symbol for seir. Jesus ble konge på korset.

I evangeliet uttaler Kaifas altså en lumsk plan, forkledd i hensyn til folket, en løgn kledd i sannhetens eller fornuftens drakt, men den kommer til å bli en del av Guds plan. For Jesus gav seg sjøl ikke bare for det jødiske folket, men for at »samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.« Han gav seg sjøl for å åpne den himmerikes port som vi hadde stengt i vår ulydighet mot Gud, og som vi daglig stenger fordi vi er opptatt av vårt eget. Kaifas og overprestene reddet seg sjøl og folket for en kort stund, men romerne kom likevel, og de endte med å miste både land og helligsted. Gud er ikke til å spøke med.

Tilbake til kongen som sa nei og ansvarets tyngde og byrde. Alle beslutninger er bundet til noe eller noen. Er man ikke bundet av Guds ord og samvittigheten, da er man bundet av noe annet, sin angst eller utviklingen, som vi hører alltid bare går en vei, og at vi derfor til hver en tid må følge den.

 Kongen var bundet av samvittigheten og han visste, at hans nei ville få store og voldsomme konsekvenser for mange nordmenn. Men han viste også, at hverken Hitler eller Quisling var frelseren, det er den aldri som utnevner seg sjøl til det, og her er forskjellen på Jesus og de jordiske makthavere, som gjennom tidene har ført seg frem som guder; Jesus sa aldri at han var Gud, han satte inn sin person, og så måtte folk tro ham eller la være. Og den person var altså så urovekkende, at makthavene fant at han var så stor en utfordring av deres egen makt, at de måtte skaffe seg av med ham. Sånn gjør makthavere ofte, skaffer seg av med Jesus, forbyder folk å tilbe ham og høre om ham.  Men i Norge er det annerledes, her er makthaverne forpliktet på Jesus, det var kong Håkon også, og derfor endte han med å si nei til den tyske sendemanns sitt tilbud. Hvordan henger det nå sammen?     

2017 er året, der kirken ble skilt fra staten, men stadig understøttes den økonomisk av staten, monarken er forpliktet på den evangelisk-lutherske kirke, som også er skrevet inn i grunnloven, akkurat som de såkalte kristne verdier er det. Og hva er en vesentlig kristen verdi, når vi taler politikk? Ja, det kjærligheten til sannhet og rett. 2017 er nemlig også året, der vi feirer en annen, som sa nei, og det er Luther. Han sa nei til både pave og keiser, fordi han hadde møtt den levende Gud, som fortalte ham, at ikke kunne han frelse seg sjøl, ei heller kunne kirken frelse hans sjel. Bare Gud kan frelse. Det er akkurat her, at kristendommen setter inn overfor politikken. Politikerne bærer ansvarets tunge byrde, og nokk er de ikke i samme situasjon som kong Håkon, og ikke alle tror på Gud, men også de er bunnet av samvittigheten, de er tvunget til å gi love som danner rammer for, at sannhet og rett er gjeldende i landet. De er tvunget til å gi lover som beskytter nesten, så folk kan leve, jobbe, prate og danne seg meninger i fred og frihet. Det gjør, at uansett om politikerne er troende eller ikke, så er det noen som setter en grense for dem. Gud i grunnloven sikrer, at våre politikere ikke kan gjøre seg sjøl til guder.

Vi vet, at kongens beslutning i 1940 var tung og vanskelig, og sånn er det å være et jordisk, endelig menneske uten Guds innsikt. Men kongen visste, at sa han ja til sendemannen, så ville han også si ja til tyranniet, ja til gudløsheten. Så han sage nei.

Man skal av og til tørre miste for å få. Abraham ville i lydighet mot Gud ofre sin egen sønn, og Gud ga ham Isak tilbake. Kaifas turte ikke miste. Og så mistet han alt. Og samtidig ble hans ord om, at det ene menneskes død er bedre fremfor folkets, til en profeti om Guds nåde mot det folket, som drev hans sønn ut av verden ved å drepe ham. Jesus av Nazarath, jødenes konge, ble våres konge i sin seir over synden og døden. Dermed bandt han oss til seg i kjærlighet, men samtidig befridde han oss for vår egen angst og de guder, vi ellers har i hjertet, og som vi heller vil følge. Den frihet følte både Luther og Håkon, da de sa nei. Den frihet har vi den dag i dag. La oss derfor be til, at både vi i våres hverdag og våre ledere fortsatt vil tørre ta gode beslutninger.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Marianne Wagner