Den selvretfærdige tro

Jaques Hamel
Foto lånt fra: https://www.theguardian.com

Tolvte søndag i treenighetstiden 2016
Salmer: 319, 352, 548,108, 604, 665
Kom, Herre Jesus. Amen!
4 Mos 13, 17-27, rom 1, 16-17, Joh 4, 27-30.39-43

»De så meg ikke gå. De var travelt opptatt med knivene deres. De filmet seg selv medens de preket på arabisk foran alteret. Det var skrekkelig!« Sånn beskrev den franske nonne, Søster Danielle, angrepet på presten Jacques Hamel i kirken i Saint-Etienne-du-Rouvray.

Troen, eller skulle man sige, rettferdigheten, er kommet til Europa. Det har vi sett mange, fryktelige eksempler på denne sommer i Frankrike, i Tyskland og nå også i Belgien. Kronen på dette skumle verket var mordet på Jacques Hamel, som forkynte Kristus i sin kirke når han fikk halsen kuttet over. Når jeg taler om rettferdighet i denne sammenheng, så er det den menneskelige rettferdighet, den som ikke kjenner til egen synd, den som oppdeler verden i troende og vantro, og som utspringer av en påstått guddommelig lov. Og derfor kan et drap på et annet menneske, en vantro, bli en form for gudstjeneste, som Søster Danielle beskrev det. Men hvilken gudstjeneste!

Siden andre verdenskrig har den vestlige verden opplevd en historisk sett uhørt fredelig periode med en velstand som var utenkelig bare et par slektsled tilbake. Og det er en gammel sannhet, at når mennesker opplever velstand og fremgang, så blir de åndelig late. Derfor blir vi for alvor rystet når vi møter noen, for hvem velferd ikke er det viktigste, men derimot troen. Man har forsøkt å forklare terroren med de konflikter som vesten blander seg i i Mellomøsten, eller med de dårlige sosiale vilkårene som noen av de fremmede lever under i våre lande. Det er - for meg å se - dårlige forklaringer, for de tar slett ikke høyde for, at tro faktisk betyr noe for mennesker, ja, vi tror faktisk, at troen er et problem for menneskets sin utfoldelse eller at den bare fører til de grusomme handlingene vi nå ser. Vi har m.a.o. glemt eller forkastet vår egen tro, men den er det eneste, der kan føre oss frelst igjennom disse mørke tider. Og det er en ganske annen tro end den vi har møtt i sommer, for det er en tro som gjør opp med enhver form for rettferdighet som mennesket tror å eie. For å få en forståelse av dette må vi gå til tekstene.

Vi hørte tidligere i dag om de speidere som Moses sendte ut for å utforske Kanaan-landet. I gamle testamente hører vi bestandig om Gud som vil nå målet sitt med alle midler, og historien om Kanaan-landet er en del av alt dette. Folket er utvalgt, landet er utpekt, loven er gitt; et hellig folk i et hellig land med en hellig lov. Det var på sin vis enkelt å være jøde; man var utvalgt ved fødselen, og fulgte man loven, så var man rettferdig. Men julenatt endrer Gud kursen sin. Ved sjøl å komme til jorden flyttes fokus fra det, det utvalgte folket sjøl kan gjøre ved den guddommelige lov, til det, Han Gud, i sin sønn Jesus Kristus gjør ikke bare for de få utvalgte, men for os alle, nemlig i sin død og oppstandelse, sonofferet, som betyr, at mennesket skal bli rettferdig ved troen på dette offeret alene, ikke ved gjerningene sine. Fordi Jesus gjorde det, vi skulle ha gjort. Og det han gjorde var å leve i lydighet mot Gud, i kjærlighet til nesten. Vi er blitt så vant med å høre dette, at vi slett ikke skjønner hvor dypt det ligger i mennesket, dette ønske om sjøl å kunne rettferdiggjøre seg, og hvor vanskelig det er for mennesket å leve for andre og ikke for seg sjøl. Men det er det helt avgjørende, som er kommet inn i verden med kristendommen, og det er så viktig å huske. For det er kjærligheten, barmhjertigheten, samvittigheten, som er kommet inn i verden.

I Matteusevangeliet siger Jesus bl.a. om sitt eget folk: »Mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.« Det kan høres hardt ut, at Jesus sånn fordømmer sine egne, men sannheten er jo, at den fordømmelse må vi alle lytte til og tenke, at den kan ramme oss. For hvorfor fordømmer Jesus sine egne, og her tenkes særlig på religionsutøverne, yppersteprestene og de skriftlærde? Det gjør han, fordi de har gjort deres egen tro til utgangspunktet for deres liv, de blir de rette representanter for troen, og i den tro mener de å eie Gud og dermed medmenneskene deres. Rikets egne barn mener altså å ha den sanne troen, og de ser ikke, at Jesus er Gud sjøl, som er kommet til dem, der de faktisk har nok i deres eget. De overstråler jo alle andre, så hva skal de med ham?
Når Jesus i dag bringer bud om frelsen til samaritanene, som var forhatte av jødene (og som sjøl hatet jødene), oven i kjøpet ved en kvinne som til og med har levd i synd med mange menn, så er det ikke bare en voldsom provokasjon, grensende til det revolusjonære, nei, det er først og fremst en kjærlighetens gjerning. For den viser, at Gud er kommet til jorden, at han virker ved ordet sitt og ved det aleine, og det kan han, fordi Han er kjærligheten sjøl, skaperen, som i hvert et menneske ser en skapning skapt i hans eget bilde. Jesus ødelegger ikke mennesker, han kaller oss. Til tro eller forargelse. Den kjærlighet forsøkte man å drepe, enda så ettertrykkelig at man hengte den opp på et kors. Ganske som man forsøkte å drepe kjærligheten i kirken i Saint-Etienne-du-Rouvray. Og skal det være en trøst og et håp å bringe videre i dag, så er det, at kjærligheten kan ikke drepes. Den oppstår igjen og igjen, fordi vi mennesker lenges etter den og leter etter den, og vi leter fordi vi vet, at den finnes. Når Jesus døde på korset åpnet han en dør i våre hjerter, en dør, som hadde vært stengt. For ikke bare var han uskyldig, han var god, han delte ut sin nåde til høy og lav uten personsanseelse, og viste man det ikke før, så viste man det, da han utåndet på korset, at sandelig, han var Guds sønn og verdens frelser!

Og da er vi tilbake, der vi begynte. Det er en voldsom tro, vi møter i disse dager, det er en tro, som har sin grunn i selvrettferdighet, den selvrettferdighet som gjør seg til herre over sin neste. Og når den gjør det, må den imøtegås av myndighetene, men i tillegg til det må vi som kristne be, be for Guds kirke på jorden, at den må fylles med hans Ånd, at den må bevares ved Ordet og sakramentene, og at den må bære frukt for Ham. I kjærlighet!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Marianne Wagner