Jeg tror på Jesus Kristus, som døde på korset for menneskenes synder!

Asia Bibi.
Billede lånt fra: http://www.newsgram.com

2. søndag i påsketiden 2016

Salmer: 204, 276, 343, 194, 818,

Død, hvor er din brodd, død, hvor er din seir?
Jes 45, 5-8, 1 Pet 1, 3-9, Joh 20, 24-31

»Jeg vil ikke omvende meg. Jeg tror på min religion og på Jesus Kristus som døde på korset for menneskenes synder. Hva har deres profet gjort for menneskene? Og hvorfor skulle jeg omvende meg og ikke dere?«

Sånn sa pakistanske Asia Bibi til sine kvinnelige, muslimske kolleger under en opphetet diskusjon 14. juni tilbake i 2009, og det skulle hun ikke ha gjort. I neste øyeblikk ble hun beskyldt for å ha fornermet profeten Muhammed, kvinnene julte henne til hun mistet bevistheten, og bare fordi politiet kom og kjørte henne bort fra mengden, overlevde hun. Hun ble satt i fengsel samme dag, og der sitter hun nå og venter på at den dødsdommen, hun senere mottok for blasfemi, skal bli behandlet av høyesterett. I Pakistan er den lov som kriminaliserer blasfemi, veldig populær, og utenfor fengselet demonstrerer store folkemengder i disse dager for at dødsdommen må bli eksekvert snarest. I fengselet er Asia Bibi og de rundt ho, som tar vare på henne, foreløpig trygge, men både hun, mannen hennes, deres fem unger og de som støtter familien, trenger helt sikkert forbønn.

Grunnen til at Asia Bibi var kommet til å krangle med kollegene sine var denne: hun og de andre arbeidet på en åker med å plukke bær. I middagsheden ble Asia Bibi fryktelig tørstig, og hun gikk til brønnen, heiste opp vann og drakk av en kopp, som også de andre kvinner drakk av. Og da hun er kristen, betraktes hun som uren i forhold til muslimer. Ved å drikke av koppen, som også de andre drikker av, hadde hun forurenset den og vannet. Hennes kolleger ble sinte og sa at hun måtte konvertere til islam, men akkurat da kjente Asia Bibi et voldsomt sinne. Som kristen hadde hun fra barnsben lært, at kristne må være ydmyke og stille, der de er en minoritet, men nå hadde hun fått nokk. Hun ville forsvare troen sin, så hun sa altså disse ordene:

»Jeg vil ikke omvende meg. Jeg tror på min religion og på Jesus Kristus som døde på korset for menneskenes synder. Hva har deres profet gjort for menneskene? Og hvorfor skulle jeg omvende meg og ikke dere?«

Hun betaler nå prisen for det, antakeligvis den høyeste, et menneske kan betale, nemlig med sitt eget liv, hvis myndighetene gir etter for det folkelige press og eksekverer dødsdommen.
Asia Bibi er bare en fattig mamma til fem barn, hun eier en løves mot, hennes tro er i nesten syv år blitt prøvet, men den skinner fortsatt til pris og herlighet og ære for den Jesus Kristus, som hun forsvarte den dagen ved brønnen.

Vi er i tiden etter påske, og beretningene fra evangeliene handler alle om redde og undrende disipler, som holder seg innen dører, fordi de har sett hvilken grufull og pinefull død, deres herre og mester led, og fordi de vet at de kan komme til å lide den samme døden. Utenfor fins bare fiender, jøder, som fortsatt hater Jesus og alle de som fulgte ham, og romere, som vil holde fred i provinsen for enhver pris. Her er det viktig å huske, at Pontius Pilatus, den romerske stattholder, var i akkurat samme situasjon som de pakistanske myndigheter. Han var utsatt for folkelig press, og han dømte ikke Jesus til døden, fordi han fant ham skyldig. Nei, Pilatus dømte Jesus til døden for å få ro i leiren. For ham hadde det ingen betydning om den ene eller den andre part hadde retten på sin side. For ham betød det noe, at det ikke utbrøt opprør blant massene, der opprør alltid er en dårlig forretning for en makthaver. Så han statuerte et eksempel, dømte Jesus til pisk og korsfestelse, så det ble synlig for enhver, at han ikke var kunne være Guds sønn. For hvilken gud er det, som lar pinsel og død overgå seg sjøl?

Jesus var steindød, ingen tvil om det, alle hadde sett det, og det var også noen som hadde tatt ned den døde fra korset, gravlagt ham i en hule og satt for hullet en stor, svær stein.
Men så var det, det skjedde noe rart; der kvinnene og disiplene kom ut til graven, den første dag i uken, da var steinen rullet til side og graven var tom. Ikke nokk med det, Jesus begynte å vise seg for disiplene. Best som de satt innen dører og skjulte seg, eller når de gikk på veien og drøftet det, som var hendt, så dukket han opp. Og han var ikke et spøkelse, det var Jesus i kjøtt og blod, de så, og de følte hans guddommelige nærvær og kjærlighet. Glemt var disiplenes feighet og fornektelser, det var ingenting mellom dem og ham. Men det er så vanskelig å tro. Vi hørte det for lidt siden om Tomas, som ikke ville tro, før han hadde sett. Det vil heller ikke vi, vi har så mye annet for som forstyrrer oss, så mange ting å tenke på, og egentlig klarer vi oss også ganske godt uten Jesus, for her i vårt land er der fred og ingen fare. Så med tiden endrer vårt bilde av Jesus seg; han blir en del av vår tilværelse på linje med alt det annet, som fyller vårt liv, han blir et forbilde, en helgen, som vi må følge for å lære å være snille, eller han blir en slags politiker, som står opp mot urett og manglende velferd, som vi kan bruke i vårt eget politiske program. Men hva han virkelig er, det er så mye mere end det. Tomas bekjenner det i dag: »Min Herre og min Gud!« Vår Herre og vår Gud, det er det, Jesus er. Han er den, som bringer liv til vårt liv, det livet som - uansett hva vi gjør - bærer dødens merke, fordi vi ikke er av evigheten. Vi eier ikke Guds evne til å gi liv, vi eier ikke Guds innsikt, og derfor kommer vi så lett på avveie. Vi søker trøst i materielle goder eller i vår egen godhet, når vi synes, vi står opp for en eller annen sak, eller i maktutøvelse, så vi kan føle, at vi er herrer i stedet for skrøpelige, dødelige mennesker.
Men det var til skrøpelige, dødelige mennesker, at Jesus kom. Han kom for å snu bort våres interesse for oss sjøl, snu den mot ham for å vise oss, hvordan livet i Gud må leves. Det livet fører alltid bort fra oss sjøl og mot vår neste, ganske som de ti budene lærer oss. De lærer oss jo, at vi skal elske Gud aleine, og elsker vi Gud, da elsker vi nesten, kan ikke la være med det. Det kan siges så kort, at i Kristus så den evige Gud ned til jorden og elsket det menneske, han så. Det menneske er meg, deg, oss alle sammen. Asia Bibi var vokst opp med en selvforståelse av å være uren og uverdig i forhold til sine muslimske landsmenn. Men sånn så hun ikke seg sjøl; den morgen hun gikk til åkeren for å plukke bær så hun med takknemlighet og glede på sin familie, hun følte seg elsket og rik på nåde, selv om hun i verdens øyne var fattig og uverdig. Der hennes kolleger sa, at hun forurenset vannet ved å drikke av den kopp også de andre skulle drikke av og kalte henne en skitten kristen, fikk hun nokk. For det var ikke bare ho, de forhånet, det var hennes frelser, de forhånet. Når vi skjønner at vi er elsket av Gud, da er vi ikke skitne men rene og hellige, fordi han har gjort oss rene og hellige. Og rene og hellige mennesker kan ikke forurense andres vann. Rene og hellige mennesker kan bare gjøre godt som vår frelser selv gjorde det når han var på jorden. Det skjønte Asia Bibi den dagen, og der hun reiste seg mot uretten, da var det Kristus, den korsfestet, sjøl som reiste seg. Vi tror ikke, at vi ser Kristus lenger, men det gjør vi, vi ser ham i alle de kristne, som midt i forfølgelsen reiser seg og insisterer på å være kristne. Det var så mye lettere å la være, men de lar ikke være. Det er godt bud til oss!
Vi sitter jo her i våre stengte rom, redde for å lukke inn Jesus, men kanskje han kommer av seg sjøl, når vi hører disse fantastiske vitnesbyrd om en tro hinsides fatteevne.
Salige er de som ikke ser og likevel tror. De skal juble og være fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord. La det være vårt påskeevangelium. La oss be for de forfulgte og for at Kristus også må komme til deres forfølgere, at han må komme til oss, bli hos oss og være alt i alle.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Marianne Wagner