Hvis du er Guds søn

Fristelsen i ørkenen. Freske fra St. George kirke i Antwerpen.
Billede lånt fra:https://www.religion.dk

Tre Ringer for alvene under det blå;

syv er for dverger i saler av sten;

ni for menn som all kjødets gang må gå.

Men for Mørkets herre en eneste èn

i det dunkle Mordor hvor skyggene rår.

Èn ring skal samle dem, èn Ring finne dem,

èn ring betvinge dem og i mørket binde dem

i det dunkle Mordor hvor skyggene rår.

Kanskje noen kjenner dette dikt fra Tolkiens roman Ringenes Herre, og kanskje noen undrer seg over, hva den har å gjøre med teksten til i dag? Ikke så lidt, mener jeg, for diktet er innledningen til en historie om fristelse og makt; evangeliet er en motfortelling, som handler om å motstå fristelsen og gi avkall på makten. Det skal jeg vende tilbake til, men først må vi gå tilbake til dengang, det hele gikk galt, til fristelsen i paradiset, om slangen som fristet og om mennesket som lot seg friste.

Når vi hører om slangen, er det første gang vi hører om Guds motstander, og Guds motstander benytter seg av løgnen. Leg merke til, hvordan han formulerer spørsmålet sitt til Eva: »Har Gud virkelig sagt, at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?« Slangen vet naturligvis, at det har Gud ikke sagt, men ved å formulere seg på den måte, får han Eva til å tenke over, hva Gud egentlig har sagt. Gud har jo faktisk i sin godhet sagt, at de må spise av alle treene i hagen, blott dette ene, treet som står midt i hagen, treet til kunnskap om godt og vondt, har de ikke lov å spise av, for da må de dø. Akkurat da begynner Eva å tenke på, at det er en lov i paradiset, at det er noe, hun og Adam ikke har lov til, og akkurat dèr setter slangen inn: »Dere skal slett ikke dø! Gud vil bare ikke ha at dere blir som han. Gud er i virkeligheten vond!« siger slangen i virkeligheten og snur opp og ned på rett og vrang. Straks blir kvinnen fristet, hun får også mannen sin til å spise av treet, og da ser de med en gang, at de er nakne, de føler for første gang skam i livet. Da Gud senere krever dem til regnskap, forsøker de å bortforklare og skyte skylden på hverandre. Løgnen og forstillelsen blir et karaktertrekk, som fra da av kommer til å prege menneskene. Dette er menneskets fall, og det fallet kommer av, at mennesket sjøl ville være Gud, at det trodde, det ikke trengte ham men kunne leve fritt i verden av det, Gud hadde skapt, bare uten Ham.

Og her kommer historien om ringenes herre inn, for her hører vi om det falne menneske i vesenet Gollum. Vi får høre, at han for lenge siden vokste opp blant et lite folk, som levde ved elven, som de elsket høyt. Gollum het egentlig Smyagol og tilhørte en stor og rik familie, men han var ikke som de andre. Blikket hans var rettet mot jorden, han var interessert i røtter og hvordan ting tok til, som det fortelles. Smyagol var ikke vond, men hans higen etter viten og kunnskap gjorde ham til et lett offer for ringens makt, herskerringen, som vi hørte om tidligere, og som kan binde hele verden i mørket hos den vonde fyrst Sauron i Mordor.  En dag er Smyagol nede ved elven sammen med sin ven, vennen finner ringen på bunden av elven, og han blir med en gang betatt av den.

Men da Smyagol ser ringen glimte, vil han ha den, og da endres han vesen bratt. »Gi oss den!« siger han til sin ven, og vennen spørrer ham hvorfor. »Fordi det er bursdagen min, skatt, og jeg vil ha den.« Men da vennen stadig ikke vil gi bort ringen, dreper Smyagol ham, gjemmer bort kroppen hans, og vender tilbake til familien sin. Men noe er naturligvis endret. Ikke blott har Smyagol begått en udåd, som han forsøker å skjule, men han erfarer også, at ringen kan gjøre bæreren sin usynlig. Smyagol bruker den til å oppspore hemmeligheter om andre, og han bruker sin viten på en ondskapsfull måte, ved å avpresse folk og snu dem mot hverandre, ganske som slangen gjorde med de første mennesker og Gud. Samtidig dras Smyagol bestandig mere mot jorden og hva som er under jorden. Han begynner å gurgle rart, og får slik tilnavnet sitt, Gollum. Til slutt blir han utstøtt av familien og folket, han finner et sted å bo dypt inne under fjellene, hvor han tenker at han kan lære om alt, som det var i begynnelsen. Som Adam og Eva vil Smyagol kjenne Guds hemmelighet. Men langsomt endrer Gollum utseende, han blir mere og mere ekkel å se på, han glemmer smaken av ferskstekt brød, de fine ettermiddagene med bestemoren sin, fellesskapet med vennene, alt det gode i livet, og spiser nå bare rå fisk og trollunger, medens han ruger over den kostelige ringen. Da ringen blir tatt fra ham en dag, blir han tvunget til å forlade sin hule i dypet, og der andre får kjennskap til ham er deres reaksjon naturligvis å føle avsky, men de aller fleste har også vondt av ham, for de ser jo, at han engang har hatt en menneskelig skikkelse, og alle føler ubevist, at de kunne ende som han, også de kan bli fristet over evne.

Jeg tenker, at Gollum personifiserer mennesket som sjøl ville være Gud, ville vite alt, ville ha makten og som en følge herav gikk løgnens veier. Leg godt merke til hvordan Smyagol argumenterer for, at han må ha ringen:  »Fordi det er bursdagen min, skatt, og jeg vil ha den.« Her forsøker han å rettferdiggjøre både overfor vennen sin og overfor seg sjøl, hvorfor det akkurat er han, som er ringens rette eiermann, og resten av fortellingen gjentar han løgnen: Ringen var en bursdagsgave, og han hadde rett til å ha den. Men hva Smyagol ikke ser, er, at ringen drar livet fra ham, han mister sin gudsbildelikhet, blir en skygge av seg sjøl, og han blir kastet bort fra den skapte orden, han ellers var en del av. Han tror, at han med ringen får makt, men det er ringen, som tar makten over ham, den blir hans guddom.

Det er dog stadig noe godt å tale til i Gollum; han reagerer faktisk på, at noen behandler ham ordentlig, hva hobitten Frodo gjør. Frodos tillit og vennlighet får ham til å huske, at han engang var en annen, nemlig Smyagol, som var god, og som gjorde gode ting i lag med andre. I Frodos godhet ser han muligheten for å leve et annet liv. Til gjengjeld ser Frodo i Gollum, hva han sjøl kan bli.

Og nå er vi fremme ved evangeliet. For i dag retter Gud opp på skaperverket og på skapningen sin, som hadde snudd seg bort fra ham og var gått i Satans, bakvaskerens tjeneste. Mennesket hadde som Gollum snudd seg bort fra Gud og mot jorden. Menneskene var opptatt av makt, de så slett ikke, at de hadde valgt seg andre herrer end den Gud, som hadde skapt dem, og at de derfor var fortapte. Selv når de mente å dyrke Gud, forsøkte de bare å få makt over han også ved å gjøre ham til en reglement-gud.  Men Gud sendte sin sønn, som skulle vise menneskene, hvordan et liv levd med og hos Gud skal leves. Gud endret historien ved sjøl å bli menneske i Jesus Kristus. Men først må han gjenta hendelsen ved kunnskapens tre, han må la dette menneske friste, og det gjør han ved å dra Jesus ut i ørkenen, der han tørster og sulter i 40 dager.

Og nå skjer det uhyggelige: Jeg tror, man skal forestille seg å være aleine på et varmt og øde sted, sulten og tørstig og kanskje ikke sikker på sine egne sanser. Og da hører man plusselig en stemme: »Er du Guds Sønn, så sig, at disse steinene skal bli til brød!« Det er skummelt, for det er slangen fra paradiset som er tilbake med sine spørsmål, og de sår tvil om Guds foretak. »Stemmer det?«, »Har Gud virkelig sagt?«, »Er du Guds Sønn?« »Så ta deg til rette, gjør, hva det passer deg, og hva du har lyst til.« Dette er Gamle Eriks budskap, det lytter vi gjerne til, men Jesus lyttet ikke. Han forble tro imot sin far, og djevelen måtte dra bort med uforrettet sak. Heldigvis!

Hvorfor har det nå betydning for oss? Ja, tenk hvis Jesus var gått i Gamle Eriks tjeneste, hvor ville vi da ha vært? Vi ville ha vært overlatt til oss sjøl, til mørkets herre, hvor skygger rår. Men det var ikke Guds plan, og da Jesus kom tilbake fra ørkenen, da gikk han rett ut til alle denne verdens Gollummer og viste dem alle inderlig barmhjertighet og godhet. Nå var Gud hos menneskene, og når denne verden møter en ekstrem godhet, så reagerer den på ulike måter: Noen tenkte, at Jesus bare ville komme å ta makten fra dem, f.eks. presteskapet og romerne, noen trodde på ham ganske kort og glemte ham fort igjen, andre ble merket for livet av møtet med ham; vi kjenner alle historiene om folk som ble helbredt og syndere, som ikke kunne synde mere, fordi møtet med Jesus var så stort og avgjørende for dem, at de aldri kunne vende tilbake til deres gamle levevis.

Sånn var det, og sånn må det være til han kommer igjen. For Gud har gitt oss friheten til å velge ham til, og dermed også friheten til å velge ham fra, men alle må vi reagere på, at vi i Jesus møter det menneske, vi sjøl skulle ha vært, for slik han var og er, slik skal vi være. Hver dag må vi velge, om vi vil følge vor indre Smyagol eller Gollum, og det kan være ganske vanskelig å velge Smyagol, for vi lever i en verden, hvor vi fra alle sider hører, at vi bare skal ta oss til rette. Men da får vi tenke på, at selv om Jesus fordrev og overvandt Satan, så tror Satan ennå, at han har noe å skulle ha sagt, og derfor kan han gjøre mye vondt, bl.a. ved å stille sine evinnelige spørsmål: »Var Jesus virkelig Guds sønn?«, »Overvandt han virkelig synden og døden?«, »Er du virkelig en synder, eller det bare noe, Gud har funnet på for sjøl å kunne fremstå større og holde deg nede?«. Derfor kan vi komme til å tvile på, om Jesus nå gjorde det, han gjorde, men svaret er godt og helsebringende: »Jesus tok synden og døden med seg i graven, men det var bare Han, som sto opp igjen!« det er det løfte, vi blir døpt på, og da vet vi det, vi trenger å vite. Da kan vi trygt følge Ham helt dit inn, hvor skygger rår, for Han vil lyse for oss hele veien i gode og vonde tider til vi når heim til vår far i himmelen. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Marianne Wagner