Reformationer

Kristi forklarelsesdag 2017

Salmer: 795, 9, 104, 197, 604, 101

Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i al evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket. Amen!

5 Mos 18, 15-18, Åp 1, 9-18, Matt 17, 1-9

 

Vi skal tale om reformasjoner i dag og de ulike resultater, som kan fremkomme av dem. Det er 500-året for den lutherske reformasjonen, som vi typisk regner fra det året, 1517, der Luther slo opp sine avlatsteser på kirkedøren i Wittenberg, den tids avisdebattspalte eller fb-profil. Luther opererte i en verden, som var bare kristen, og hans oppgjør var et oppgjør med pavedømmets utlegning av skriften, og dermed også med kirkens makt. Ikke bare hevdet Luther, at enhver skulle kunne lese den hellige skriften på sitt eget språk, hjertespråket, og ikke på latin, det, vi kaller det alminnelige prestedømmet, han slo også fast et veldig viktig prinsipp for lesning av skriften. Alt gjelder som driver på Kristus, og det ikke likegyldig, hvem denne Kristus er. For han er Guds åpenbaring i menneskeskikkelse, Guds lydige, barmhjertige sønn, som ofrer seg for oss, fordi vi ikke kunne eller ville gjøre det, han gjorde. Forståelsen av, hvem Kristus er, er altså avgjørende for forståelsen for, hvem Gud er, og det er igjen avgjørende for, hvordan man leser skriften.

 

Forklarelsen på fjellet siger noe om, hvem denne Kristus er, og hva hans gjerning på jorden er. Gud sjøl erklærer, at Jesus er hans elskede sønn, altså noe mere end Moses og Elia, og det er altså denne elskede sønnen, som skal gå gjennom fornedrelse og døden på et kors. Kors og herliggjørelse hører sammen, og dermed kan ikke Guds herlighet vise seg i maktutøvelse.

At Luther så tydelig hevdet prinsippet om at skriften må drive på Kristus, er en av hans virkelig store fortjenester. For da kommer skriften til å handle om Gud og hva han vil, og ikke om os og hva vi vil. Det er ganske viktig å huske på. For vi lever i en tid, der islam er kommet til vår del av verden, og man hører ikke sjelden noen sige, at denne religionen bare trenger en reformasjon som den lutherske. Imidlertid er saken den, at islam ikke har en Kristus å drive på, for han betraktes her som en profet underlagt profeten over alle profeter, Muhammed. Hvor evangelisten Matteus altså forteller om en hendelse, der Gud herliggjør sønnen sin som den endelige åpenbaring av viljen hans, setter islam Muhammed og koranen over denne sønnen. Og ser man på de to personer, Jesus og Muhammed, så er det stor forskjel på dem; Jesus er Guds barmhjertighet i menneskeskikkelse, Muhammed er krigsherre og koranen Guds endelige åpenbarte vilje. Der kristendommen viser hen til Gud i et menneske, en relasjon, viser islam hen til en bok, en lov, hvis misjonær var kriger. Islam har altså en bok og en krigsherre å drive på, dersom religionen skal reformeres, og jeg personlig frykter, at vi ser den islamske reformasjonen  i Mellomøsten i form av Islamsk Stat.

Jeg vil gjerne understreke, at jeg ikke ser en terrorist i enhver muslim, men det er ikke uvesentlig, at man ikke bare kan bortfortolke det krigeriske elementet i koranen uten å ta bort noe av islams innerste vesen.

 

Og da er vi fremme ved kjernen i dagens tekst; der muslimen må forholde seg til en bok, må den kristne forholde seg til et menneske, og at det kan være ganske vanskelig, ser vi av dagens tekst. For vi vet fra oss sjøl, at sansene våre kan lure oss, og at ulike personer opplever hendelser på ulik måte. Ikke desto mindre er det altså menneskelige sanser og overleveringer, som vi må forholde oss til, når vi skal finne ut, hvem Gud er i Jesus Kristus og hva han ville med oss. Vel vitende, at det vi nå har hørt, er en overlevering av mennesker, som kan feile, så må vi forholde oss til, hva de siger, de så og hørte. Derpå må vi betenke, hva det betyr for oss.

Jesus har tatt med seg Peter og to andre disiplene opp på et fjell, for at de skal se noe. Og de ser altså Jesus forvandles, de ser ham stå sammen med Moses og Elia. Moses er representant for moseloven, som alle jøder skulle følge, Elia er representant for profetene, Guds sendebud til Israels folk gjennom tidene. Men fra det øyeblikket Gud har erklært, at Jesus er hans sønn, den elskede, forsvinner Moses og Elia og det strålende lys, og Jesus er ene tilbake. Han representerer altså Guds endelige vilje, som jeg var inne på før. Disiplene er redde og skjønner ingenting, og Jesus gjør det ikke lettere for dem, når han siger, at de ingenting må sige, før menneskesønnen har stått opp fra de døde. Den herlighet, disiplene ser på fjellet, er altså tet forbunnet med Jesu død og oppstandelse. Klart, at det er uforståelig for mennesker, for vi tenker helt annerledes. Bare se, hvor fort kirken begynte å kle seg i makt og herlighet.

 

Hvorfor skal Jesus dø? Det enkle svaret er, at han som Guds sønn må leve og dø på menneskers vis for å vinne tilbake evig liv til menneskene. Når vi ble drevet ut av Paradiset, tapte vi også tilgangen til livets tre, som gav evig liv, og vi mistet samværet med den Gud, som hadde skapt oss. Kun hvis et uskyldig menneske går igjennom dette, kan Gud forsones og mennesket vende tilbake til ham. Men mennesket kunne ikke og ville ikke, så Jesus trådte i stedet. Og åpnet himmerikes port for oss. Og hvem skulle vi egentlig heller følge end han? Han som tok de små i favn, han som våknet opp de døde til liv, han som brakte helse til de syke, han som ledde opp de utstøtte og fordømte, han som ba oss snu det andre kinnet til, når noen slår oss på den ene, han som fortsetter med å kalle oss til seg, selv når vi ikke vil høre? Han som gjør alt dette, fordi han elsker oss og vil føre oss gjennom dødsskyggens dal? Hvem skulle vi egentlig heller ønske å være sammen med?

 

Men vi vet også, at alt det gode, alle godene, som binder oss til denne verden av og til forhindrer oss i å høre kallet og får oss til å gå våre egne veier. For vi liker det mest, som vi er best kjent med. Men Gud kaller, og han åpenbarer sin herlighet på de rareste steder. Vi hører ofte, at Mellomøsten tømmes for kristne, men samtidig meldes det blant alle grusomhetene også om, at folk blir kristne. Mange, som trodde på islam ser, hva som skjer, og de skjønner ikke, hva det er for en gud, som gjør alt dette, som krever alt dette. En gud som viser sin makt i grusomhet. Til gjengjeld ser de kristne, som hjelper ikke bare hverandre, men også ikke-kristne, som kommer for å få hjelp. Og de stiller seg selv spørsmålet, om ikke den ene, sande Gud finnes der. Midt i fornedrelsen ser de Gud som en herlig Gud.  

Er Islamsk Stat uttrykk for islamsk reformasjon, og er dens fremferd i verden Islams måte å misjonere på, så kan det være, at den midt i denne reformasjon er ved å møte sin banemann. Fordi Kristus, Guds elskede sønn, viser seg i menneskers barmhjertighet tross fornedrelse og forfølgelse. Og driver de troende hen til seg, for at de må se hans herlighet. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Marianne Wagner