Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt

Salvingen i Bethania.
Billede lånt fra: http://www.biblen.info

Kom, Herre Jesus, Amen. 
 
En ung kvinne steg inn i en bus i en storby. Hun skulle møtes med kjæresten sin for feire bursdag, og derfor var hun kledd fint på, som unge kvinner er nå til dags; i lårkort kjole og lange støvler. I bussen satt en gruppe unge menn, som med en gang begynte å komme med tilrop til kvinnen, og ikke lenge etter kom et par av mennene opp og ga seg til å røre ved henne. Hun bad dem holde inne, men de holdt først inne, når kjæresten hennes steg på bussen og bad de om å la henne være. Etterpå skrev kvinnen om opplevelsen sin på de sosiale medier, og hun undret seg bl.a. over, at hun først fik en form for verdi i de unge mennenes øyne, når de forstod, at hun allerede var i lag med en mann. Den unge kvinne skjønte det ikke, for hun lever i en verden, som tror, at kvinnefrigjørelse er en selvfølgelighet, at friheten svever fritt i luften, så at vi bare kan ta den. Nå hadde hun hatt et møte med folk fra en annen kulturkrets, som ikke ser på kvinners rettigheter, f.eks. til å handle og kle seg som de vil, på samme måte som vi. Kvinner, som klær seg utfordrende og som ikke er i lag med en mann, er per definisjon ʹløse på trådenʹ. Og den oppfattelse av kvinnen må vi ha med oss, når vi skal forstå den historien, som vi hører i dag. For den handler om kvinnefrigjørelse, men om en frigjørelse som er bunnet til en bestemt person, nemlig Kristus Jesus.

En kvinne kommer til Jesus, ja, hun trenger seg faktisk på et privat selskap, og hun overøser ham med kostbar, vellugtende salve. Og disiplene forarges, for salven kunne ha vært solgt og pengene gitt til de fattige. Hva ligger egentlig bak denne forargelse? Hvorfor er de plusselig så veldig opptatte av de fattiges ve og vel? Det er de selvfølgelig, fordi de vet, at kvinnen, som kommer til Jesus og overøser ham med kostbar salve, er en av den slag kvinner, som er løse på tråden. Det hører vi om i Lukasevangeliet, som har den samme historie, og den forteller, at kvinnen var en synderinne. Hun skulle selvfølgelig holde seg unna den store mesteren.

Ikke så lenge før dette opptrinnet hadde Jesus gjort sitt inntog i Jerusalem, og alle hadde store forventninger til det, som skulle foregå; Jesus var den Messias, Guds salvete, som skulle befri Israel fra den romerske besettelse, han var Davids etterfølger, og så skulle det ikke komme sånn en billig tøyte og overhelde ham med salve!
Men Jesus kjenner sine lus på gangen, og han ber derfor disiplene om holde inne med å plage kvinnen, som han vet er i ferd med å gjøre en god gjerning mot ham, og han vet - om noen vet det - hva han snart får gjennomgå. Og så siger han de ordene, som virkelig rører våre hjerter: »Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.« Hva er det da, som blir fortalt? Ja, det blir fortalt om en kvinne med et forbrutt liv bak seg, en kvinne som enten var bunnet av sine lyster eller som tilfellet bare hadde gitt en skjebne, der prostitusjon var den letteste løsning på problemene. I Jesus ser hun den eneste ene, som kan frelse henne og gi henne menneskeverdet sitt tilbake. Vi kjenner, at situasjonen i Simon den spedalskes hus er ganske anspent, for alle vet, at noe skal skje, snart vil vannene skilles; korsfestelsen nærmer seg, den Jesus kaller herliggjørelsen sin. Er Jesus den som bringer alt godt fra hinsidige, eller er han en luring, en blasfemiker? Skal han ende livet sitt på korset, eller skal han sitte på ærens trone? Kvinnen bekjenner med sin handling det siste, for hun venter ikke med å komme med salven sin til Jesu begravelse, nei, hun må allerede nå komme med sitt personlige offer, den dyre salve, og bekjenne, at han er hennes frelsermann, han er den, som nok dømmer henne, men han er også den, som hjelper de nødstedte og gir dem syndenes forlatelse. Hun ser ikke en dødsdømt mann, hun ser livets kilde. Kanskje hun hørte ham fortelle om de fem kloke jomfruene og de fem uforstandige, og da så hun med en gang, at han var den brudgommen, som skulle komme. Og da måtte hun komme med alt det beste, hun eide. Kanskje. Vi vet det ikke, men vi vet, at om ikke ganske lenge skal Jesus tas til fange og igjennom en tvilsom rettssak, anklaget for å ha utgitt seg for å være Guds sønn, og deretter ende livet sitt på et kors. Og vi forstår, at kvinnen opplevde dette som en ødselhet fra Guds side, en ødselhet, som hun må svare på med ødselhet. På tross av al den forargelse hun møter i en klassisk patriarkalsk kultur, der ære og skam betyr alt.

Dermed forkynner kvinnen den sanne kvinnefrigjørelse, og da får vi vende tilbake til den unge kvinne i bussen, som ikke forstod, hvorfor hennes verdighet skulle være avhengig av, om hun var i følge med en mann. Nei, selvfølgelig forstod hun ikke det, men kanskje opplevelsen ga henne noe å tenke over, f.eks. hvorfor kvinner i lande preget av kristendommen blir sett på som selvstendige individer, og at en kvinne kan gå utfordrende kledd uten at folk nødvendigvis mener, at hun er løs på tråden. Det kan vi mene, fordi vi gjennom Jesus Kristus har lært, at hvert enkelt menneske har uendelig verdi. At det er det, som hjertet rommer, som vi blir dømt på, og ikke hvordan vi er kledd. At alle mennesker er skapt i Guds bilde og derfor har krav på respekt med eller uten mann. Og vi har lært, at vi kan gå feil av veien, men at selv et forbrutt liv kan få en ny begynnelse. Men det kan det bare, hvis det går til selve livets og kjærlighetens kilde, og den kilde er i Jesus Kristus.

Vi tror, vi skylder kvinnesaken alt, og ganske riktig har kvinner kjempet for å bli betraktet på samme vis som mannen. Men den forståelse av egen situasjon, tror jeg, kunne de ikke ha hatt, hvis ikke kvinner igjennom generasjoner hadde hørt om kvinnene rundt Jesus, kvinner, som ingenting var uten en mann, kvinner, som nå knyttet seg til Jesus, hva enten det var som hans mor eller som denne synderinne, som i ham så sjansen for å få et nytt og bedre liv, et liv i kjærlighet og hengivelse.
Å høre Jesus til er både frihet og bundethet, og det er dette siste, kvinneforkjempere i dag helst ikke vil høre tale om. De vil ikke vite av, at friheten alltid er bundet til noen eller noe. Du er ikke fri, bare du forsaker Gud, for da blir du en træl av dine egne lyster og innskytelser. Og til sist innhenter døden deg. Og da går du bare inn i naturens kretsløp.
Men du er fri, når Gud elsker deg ubetinget, og du ikke skal gjøre noe for å få ham til å elske deg og i tillegg får skjenket håpet om evig liv. Og du er også bunnet, fordi den Gud som elsker deg ubetinget, krever, at du elsker like så ubetinget som han. Du kan ikke bare synde på nåden og gjøre hva det passer deg. Men også det er frihetens budskap; at det er Gud, som setter dagsordenen og ikke deg eller meg.
For tenk: Hva ville verden ha vært, hvis ikke kvinner, våre formødre f.eks., hadde elsket ubetinget? Ville vi da ha vært til? Ville noen ha sagt ja takk til oss og våres liv? Hvor ville vi ha vært, hvis ikke mødrene våre hadde gitt kjøp på sine egne behov og vist oss den uendelige kjærlighet og omsorg, som de fleste av oss dog har møtt? I disse dager med kvinnefrigjøring tror jeg, at det veldig sundt å huske ikke bare mødrene som gikk forut for oss, men alle de kvinner, som ødslet bort deres liv for andre, deres uselviske, kjærlighetens gjerninger, som vi ikke kunne være foruten. For vi vet, innerst inne, at det er disse gjerninger, som gjør livet verd og leve. Det kan vi jo tenke over, og kanskje be en bønn for, at evangeliet om Jesus Kristus, Guds sønn og dødens banemann, må bli forkynt overalt i verden, og at det, synderinnen gjorde, må bli fortalt til minne om henne inntil Herrens dag.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Marianne Wagner