Når vinen slipper op

Brylluppet i Kana. Bonad fra hallandsk bondehjem. Kan ses på museet i Varberg. Foto Marianne Wagner

Tredje søndag i Åpenbaringstiden 2017

Salmer: 240, 841, 521, 532, 608, 284

Gud gjeve oss lykke og gode råd, sitt nådeljos han oss sende. Amen.

1 Mos 1, 26-31, Åp 21, 1-6, Joh 2, 1-11

 

Vi er til bryllup i dag, i Kana, og det er en bryllupsfest som går helt galt, enhver verts verste mareritt. Han har invitert oss, men ikke sørget for, at det er vin nok. Det er en dårlig begynnelse på et ekteskap! Likevel er det godt å være med, for når vi går herfra, vil det vi husker fra historien være, at Jesus forvandlet vann til vin, det sitter vi og venter spent på, men hvorfor det var nødvendig, at det skyldtes vertens ubetenksomhet, det kommer vi til å glemme. Sånn må det være, for historien er fortalt, fordi Jesus må stå frem i al sin velde og makt ved å gjøre dette under. Da trenger vi ikke mere.

Vi lever i en tid, der det hersker stor usikkerhet om saker som før var en selvfølgelighet. Deriblant ekteskapet. Bak denne usikkerhet ligger tvilen på, hvem Gud er. Tvilen på, ja, kanskje fornektelsen av, at han er. Det på en gang vidunderlige og fortvilende ved å være prest er, at jeg ikke skal bevise, at Gud er til. Fortvilende, fordi verden forlanger tegn og beviser; vidunderlig, fordi jeg bare kan sige, hva jeg tror. Men troen min er ikke hentet ut i det blå, nei, den har sin dype grunn i noe, nemlig skriften, og denne skrift er ikke en trist lovbok eller en samling åndelige sitater om løst og fast, den handler om noen, nemlig Jesus Kristus, Guds sønn og vår frelser, livets og nådens kilde, og i dag vil jeg fortelle noe av det, skriften siger om denne Jesus.

 

Det er styrken ved fortellingene om Jesus og ved Jesu egne lignelser, at de ofte henter inspirasjonen i bilder om vekst og trivsel. I tidenes morgen, da alt var øde og tomt, og kaoskreftene hersket, bestemte Gud seg for å skape. Da skapte han himmelen og jorden, han skapte mennesket, mann og kvinne i sitt bilde. Han velsignet dem. Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!

Mennesket er skapt i Guds bilde, vi er faktisk gudebarn, og ekteskapet mellom mann og kvinne er hans gode ordning for oss. Uansett om vi sjøl blir gift, så skylder vi en mann og en kvinne det, at vi er til. Ekteskapet er skapt til å være en lille verden i den store, en lille verden, som sjøl skaper. Skaper liv, trygghet og orden. Alt det vet vi godt, derfor elsker vi bryllupper, for det minner oss om skapelsen og metter - om ikke annet for en stund - vår lengsel etter skaperen vår. 

 

 Vi vet også, at vi ikke bestandig klarer å få det til sjøl, at uttørking og mistrivsel kan ramme oss, og at det da er noe større, som må hjelpe oss. Her i livet er vi som verten, som ikke hadde fått kjøpt inn nok vin til festen. Av og til føles det, som om Gud er langt borte, av og til føles han ganske nær, og det er selvfølgelig, når vi trives og blomstrer, at vi føler han er det. »Hver blomst, hver spire minner oss om å ta imot det lys som alltid skinner fra Gud, vår skaper god«  sang vi for lidt siden. Gleden over den skapte verden er noe, som går igjen i mange salmer, og det er fordi vi som Guds skapninger kjenner Gud igjen bak det, han har skapt. Også her gir Jesus oss ledetråder:

»Se på fikentreet og alle andre trær!« siger han. »Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær.«

 

Det er gode ord å høre på en vinterdag, men hva vil Jesus sige med det? Jeg tror, at han vil sige, at som fikentreet og de andre treerne blomstrer og bærer frukt, sånn må også vi bære frukt i form av troskap og kjærlighet. Det kan ikke vi av oss sjøl, det må vi be om, og det skal vi også senere i dag, men når det skjer, da skjønner vi, at Guds rike er nær, da tror vi Gud på hans ord! Noe av det beste ved bryllupper er, at det i mennesker bringer frem disse frukter, glede og kjærlighet, vel å merke den glede og kjærlighet som er helt uten baktanker.

Hvis jeg skal forsøke å sette ord på hva det er, som skjer i oss, så tror jeg det handler om, at vi alle føler oss små, fordi et bryllup er så stort, det er en egen glans ved det, en umiddelbar glede over livet og en takknemlighet for det. Man kan nesten synes, det er for godt til å være sant. Tør vi ta imot det? kan vi tenke. Ja, det kan vi trygg gjøre, både de som blir gift og de som er med, kan ta imot al den velsignelse, som utgår fra Gud. Og når man har mottatt noe stort og godt, da kan man ikke annet end fylles av tanken om sin egen litenhet, man kan ikke sie annet end: Takk!

Takknemlighet er veldig godt å bygge livet sitt på, for takknemmelighet bærer frukt, og det er de frukter, som Ånden gir oss: Kjærlighet og troskap, glede og raushet. Alt dette får vi som er med til brylluppet i Kana del i, hvis bare vi vil ta imot det.

Men som sagt er vi ofte som bryllupsverten, der ikke var forutseende nok, og derfor er livet ikke bestandig fult av glede og livsmot. Av og til slipper vinen opp, og de tungeste dager er de dager, der det brister mellom mennesker, der det ikke lenger er noe å undre seg over eller sige takk for, det er, når kjærligheten brister. De frukter, vi skulle ha båret ble bitre eller visnet bort, og da kan det være ganske vanskelig atter å komme til troen på, at vi stadig kan lykkes, at Gud blir ved med å velsigne oss. Da er det, at man må bli ved med å gå med håp i hjertet, bli ved med å holde ut. For plusselig viser den seg ut av intet, troen. Som selv et tre, man trodde var dødt, kan begynne å blomstre. Den vinter, man aldri trodde ville få en ende, blir til deilig vår. Da skjønner vi, at Guds rike er nær, og da er det grunn til å glede seg og takke.

Vi vet at livet - og livet i lag - ikke bare er en gave, det er også en oppgave, vi vet, at motgang kan vise seg, at man må kjempe for å bære frukt til Guds ære, især når dagene blir mørke og lange, og da må vi støtte hverandre, tilgi hverandre, bære over med hverandre, glede oss med hverandre. Det gjør vi som noe naturlig i familien, men vi gjør også det i menigheten, når vi ber for de, som har det vanskelig, eller når vi tar imot et barn, som blir døpt.

Mange av oss har den erfaring i livet, at man ikke skal ta noe for gitt, og det kan være en utmerket regel til å lære å bære skuffelsene på. Men Gud er ikke en herre, som regner på den måten. Han er en nådens og livets kilde som blir ved med å rinne og gi, og hva han gir skal vi ta for gitt!  Vi skal ta hverandre for gitt, ta ekteskapet for gitt, for det er det, det er, gitt av Gud. Og Gud har gitt oss det som en gave og en ordning, som skaper struktur og fasthet i menneskers liv. Han har gitt oss det for å gi oss overskudd til å dele ut av den kjærlighet og glede, som vi har for hverandre til gagn for andre. For vinen kan slippe opp både for oss sjøl og for våre medmennesker, og da må vi be vår Herre om å skape glede og vekst i livet vårt igjen.

I dag ønsker jeg for alle som er her til stede ved brylluppet i Kana, at vi - også som menighet - må gå sammen, med tro, håp og kjærlighet i våres hjerter resten av våres dager.

Må Gud må velsigne oss alle og aldri la vinen slippe opp!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Marianne Wagner