Lasarus

Den døende Lazarus udenfor den rige mands hus.
Billede lånt fra fredsakademiet.dk

For noen år siden døde en ung kvinne etterlatende seg en lille datter og et liv, som hadde vært alt annet end kjedelig, men også temmelig tøff. Kvinnen var på 80-tallet en mye br...ukt og feiret skuespillerinne, ja, faktisk hadde hun spillet med på film siden hun var barn. Det var fallet henne så lett, for hennes foreldre var begge ved filmen, moren som filmklipper, faren som skuespiller. Stedfaren var filminstruktør. Skuespillerinnen vokste altså opp i et miljø, som ikke bare var kreativ, det var også evig grensesøkende, og de voksne rundt henne veldig beviste om seg sjøl og sine egne behov. Her hatet man det borgerlige liv, man fant sammen og skiltes som det passet en, man dro på reise, når man hadde lyst, man hadde ikke faste spisetider, og når man spiste, da spiste man i hvert fald ikke tradisjonell mat med kjøttkaker og brun saus, men spennende, eksotiske retter. Man ville for alt i verden ikke være kjedelig.

Livet som filmdiva var ikke bare fornøyelse for den unge kvinne, for hun knyttet seg veldig mye til de folkene, som var rundt henne medens filmen skulle innspilles, men etterpå – når alle var spredt og i gang med nye prosjekter – følte hun seg forlatt og aleine. Svaret på ensomheten fant hun i alkohol og rusmidler, og en dag var hun ikke lenger i stand til å innspille flere film. Selv om hun kom seg ut av misbruket sitt, var hun for bestandig såret og skrøpelig, kanskje også ensom, og en dag ble hun alvorlig syk og døde.
Når hennes mamma etter dødsfallet skulle rydde leiligheten hennes, fant hun i kjøkkenskapet en flaske med sukkerkulør, og da hun så den flasken brøt hun sammen i gråt for første gang siden datterens død. Hvorfor? Jo, brun saus og sukkerkulør hadde vært bannlyst i hjemmet som uttrykk for borgerlighet, men i virkeligheten var det denne borgerlighet, datteren hadde sagnet og ønsket, og moren skjønte da, at hun først etter datterens død hadde lært hennes innerste lengsler å kjenne, og ikke bare det. Hun skjønte, at hun hadde feilet som mor, for hun hadde ikke gitt datteren det, hun hadde allermest behov for, nemlig trygghet og troen på, at det er noe fast i tilværelsen, nemlig Mamma, at ho som har satt deg i verden også tar vare på deg. I stedet hadde moren vært venninne med datteren, gått i byen med henne, latt henne se, at det er ok å avprøve rusmidler og drikke alkohol til man segner. Men hvor moren var sterk nok til at å stoppe mens leken var god, kunne datteren ikke gjøre det samme, og hun endte derfor i misbruk, som hun lykkeligvis kom ut av, men grunnen til, at hun blev misbruker, nemlig sårbarheten og ensomheten, den bristet drøm om et vanlig liv med familie og brun saus, forsvant aldri fra datterens sinn. Tilbake satt moren med sin skyld og sin skam og kunne bare be sin Gud om nåde og støtte til, at hun måtte komme overens med det, hun hadde gjort feil og som hun ikke kunne gjøre om, men også be om motet og innsikten til å lære å se andres det vesentlige i livet, og det vesentlige, hadde hun lært, var ikke hennes eget velbefinnende. Moren satt m.a.o. tilbake som den rike mannen i et dødens rike, hun selv hadde skapt, og hun så, at datteren hennes var langt borte, et bedre sted end hun, hennes egen mor hadde kunnet skape for henne.

»Den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? (...) La oss elske – ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet« hørte vi Johannes sie til oss i dag, og etterpå hørte vi historien om den rike mann, som aldri så til den siden, der den fattige Lasarus lå, selv om det var rett uten for porten til huset hans. Først døde Lasarus og fant hvile i fanget hos fader Abraham, ikke lenge etter døde den rike mann, men han kom ett annet sted hen. Det får vi vende tilbake til. For vi må først tale om dette å være rik, å ha mer enn nok å leve av men likevel å lukke sitt hjerte for den som lider nød. Vi skal tale om dom og om å være på lang avstand fra Gud i dag, men vi skal også tale om å finne heim.

Når jeg besøker folk – oftest i forbindelse med begravelser - da hører jeg ofte om, hvordan livet var for bare få år siden; hvordan folk levde av fiske og gårdsbruk og det som hendene deres formådde å frembringe; det var små kår, men likevel klarte folk å hjelpe hverandre, Lasarus fikk sjelden lov å ligge upåaktet hen. Man var rik, der man elsket i gjerning og sannhet. Men den åndelige rikdom har en motsetning, den som heter selvutfoldelse, og som ofte ses, når den materielle velstanden stiger. Den så vi etter 1968, der det meste av et helt slektled tilsyneladende gjorde opp med materialismen som den kom til uttrykk i det vanlige borgerlige liv. Man vendte seg mot kapitalen og det patriarkalske samfunnet, man hyllet fantasien og det frie livet, man prøvde av grenser ved å eksperimentere med alternative familie- og boformer og med rusmidler. Man var rik på flotte holdninger om solidaritet med alle mennesker og med kloden, av menneskerettigheter og bæredyktighet, emansipasjon og mye annet. Men midt i alt dette glemte man ofte sine barn, som ikke bestandig fant det ganske artig eller trygg å leve i kollektiver med fri seksual- og rusmoral. Materiell rikdom kan sløve ens sanser og få en til å glemme nesten, selv om han ligger med sine verkende sår rett uten for porten, men åndelig rikdom i form av trangen til å emansipere seg eller til å føle solidaritet med alle andre end sine nærmeste, kan så sannelig også få mennesker til å glemme.

Og da får vi vende tilbake til den rike mannen i evangeliet, for han skjønte først dette etter at han fant seg selv i pine i dødsriket. Langt borte ser han far Abraham sitte med Lasarus i fanget, og han ber om barmhjertighet, men ikke får han den. Selv ikke, da han ber om barmhjertighet for brødrene sine, bønnhører Abraham den rike mannen. For – som han siger – alt står hos Moses og profetene, og lar de seg ikke overbevise av dem, så lar de seg ikke overbevise av noe som helst.

Akkurat som moren til skuespillerinnen; hun så ikke – før det var for sent – at Lasarus lå like uten for porten hennes, og at det var hennes eget barn. Men en flaske sukkerkulør i datterens kjøkkenskap dømte henne, og hun viste med en gang, at hun ikke hadde villet se det, hun skulle ha sett. Nå stod moren i sitt jordiske dødsrike og datteren var langt borte hos sin far i himmelen, og sagnet og sorgen ramte henne, som pinen den rike mannen.
Men ulik den rike mannen var hun i live, samvittigheten hennes kunne det derfor enda tales til, og hun bad derfor til, at det måtte være en nådig Gud, som ville gi henne kreftene til å bære den skylden, som alltid vil være korset den omvendte må bære. La derfor også denne morens bønn være vår: At vi av Guds nåde må lære å bære det, vi ikke kan endre og åpne våre øyne for den Lasarus, som bestandig ligger uten for porten våres.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Marianne Wagner