Josua fit de battle ob Jericho

Udgravninger fra det gamle Jeriko.
Billede lånt fra: http://www.bibelselskabet.dk

Syvende søndag etter pinsen 2015
Salmer: 778, 710, 418, 299, 345, 528
Kom, Herre Jesus. Amen.
Ordsp 30, 7-9, 1 Tim 6, 17-19, Luk 19, 1-10

 Når Josva og Israels folk inntok Jeriko brente de byen ned til grunnen, men alle edle metaller og ting som var av kobber og jern la de ned i skattkammeret i Herrens hus. For Herren hadde befalt Josva at alt som var i byen skulle være viet til ham. Men Akan av Judas stamme tok noe av godset, og da vendte krigslykken. Josva skjønte ikke hvorfor, men Herren fortalte, at noen hadde tatt av det godset som rettelig tilhørte ham. Da lot Josva alle Israels stammer tre fram, og Juda stamme ble tatt ut. Av Juda stamme lot han alle ættene tre fram, og av disse ble serahittætten tatt ut. Av denne ætt ble Akan tatt ut, og han bekjente da sin brøde. Akan og det godset, han hadde tatt, hans sønner og døtre, storfe, esler og småfe, hans telt, ja, alt han eide, ble ført opp i Akor-dalen. Her steinet og brente hele Israel Akan, hans slekt og hans fe inklusive det, han urettmessig var kommet i besittelse av. Da vendte krigslykken atter og Josva kunne innta byen Ai.

Historien her er grusom, og den viser hvordan Herren til hver en tid har villet nå sitt mål med alle midler. Målet - det hellige land - kunne bare nås gjennom et helt rent folk. Og når man tenker på denne historie, så får man også en forståelse for, hva det har rørt seg i jødefolket og dets skriftlærde på Jesu tid; det hellige landet var besatt av avgudsdyrkende romere, og bare et helt rent folk kunne reise seg til motstand om det skulle lykkes å kaste bort det romerske åket. I et sånn perspektiv har tollerne, som vi hører om i dag, vært en torn i øyet på alle fedrelandskjærlige og gudfryktige mennesker. For tollerne levde både av romermakten og av det folket, som romerne hadde underlagt seg; ikke blott innkrevde de toll for besettelsesmakten, deres lønn var det, de kunne oppkreve utover de offisielt fastsatte avgifter.
Og når vi hører om Sakkeus, som var overtoller og veldig rik, da skal vi forestille oss, at han er likeså avskyelig i folkets øyne som den Akan, de hadde hørt om gjennom slekt etter slekt. Og Sakkeus har sikkert ikke været noe veldig snill menneske; tollergjerningen hadde ikke bare gitt ham til dagen og veien, den hadde gjort ham overmåte rik, og sånn hadde han levd godt og uten bekymringer lenge. I Jeriko, den byen, som Josva mange år før hadde inntatt, og hvor Akan p.g.a. sin grådighet hadde møtt sin triste skjebne.

Men nå inntar Herren byen for annen gang, og noe i Sakkeus rører seg. Han burde skjule seg, men han forsøker slett ikke på det, han klatrer opp i et tre, fordi han bare må se Jesus. Og Jesus ser ham. Men ikke velger han å avkreve tolleren et offer, han sier i stedet: »Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.« Det var Jesu dom, og Sakkeus skjønte det. Alle andre murret, fordi Jesus tok inn til en syndig mann, men for Sakkeus var dommen et møte med Guds kjærlighet, den kjærlighet som ser bort fra alt det, vi vet vi bør dømmes for, en kjærlighet som derfor krever oss med alt det vi har, krever vårt hjerte, sjel og sinn. Og alt det er Sakkeus rede til å gi, han lover å gjøre alt godt mot sin neste, men det er som om Jesus ikke hører ham, for han vet, at Sakkeus har omvendt seg: »I dag er frelse kommet til dette huset (...) Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.« Det er de oppløftende ord til Sakkeus. Den bortkomne er funnet og berget.

»I dag« siger Jesus. I dag besøker jeg deg, i dag er frelsen kommet til ditt hus. Det gjelder ikke bare Sakkeus, det gjelder oss alle. Det gjør det, fordi Jesus betalte den fullkomne kjærlighetens pris, og den fullkomne kjærlighetens pris er korset. Det er i lyset av det korset, vi lærer sannheten om oss sjøl å kjenne, og den sannheten handler om, at vi som Akan, Sakkeus og mange andre bestandig tok noe til side for oss sjøl og derfor aldri levde fult og helt for vår neste. Det er egentlig rart; vi liker alle historiene om bortkomne syndere, som Gud leter opp, men faktisk liker vi ikke å sjå oss sjøl i disse synderes sted. Vi leter bestandig etter en Akan eller en Sakkeus, som vi mener forurenser den verden, som ville være helt perfekt hvis alle bare gjorde og mente som vi. Kunne vi rense ut verden for disse mennesker, så ville alt gå bra. Sånn tenker vi. Men er vi ikke Akan eller Sakkeus, da bygger vi i stedet, som de skriftlærde, opp et uinntagelig Jeriko med mure, som forhindrer oss i å sjå vår neste og hva han trenger. For vår neste er også Akan eller Sakkeus, selv om vi ikke liker det.
Men den store glede er, at det er akkurat til disse våre uinntakelige borge, Jesus kommer, det er våre mure, han bryter ned, han kommer til Akan, han kommer til Sakkeus, ja, selv til fariseerne kommer han, og han gjør det med ordene: »I dag er frelse kommet til dette huset!«

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Marianne Wagner