Om jordens salt og verdens lys

I fortellingen om Kristin Lavransdatter er det en scene, der Kristins sin far skjønner, at han skal dø, og derfor vil han få ordnet sine personlige saker. De personlige saker handler først og fremst om forholdet til Kristins sin mor, Ragnfrid, der de to alle årene har hatt et noe anstrengt forhold til hverandre. Lavrans og Ragnfrid måtte ...inngå et - hva vi ville kalle - arransjert ekteskap, noe som var helt vanlig på 1300tallet, den tiden handlingen foregår.
Lavrans var ganske ung, hadde vært i leding og kjente ikke mye til kvinner. Ragnfrid var noen år eldre, og elsket en annen mann, som hun kanskje, kanskje ikke, ventet barn med. Med tiden kom Ragnfrid til å elske den vakre og gode Lavrans høyt, men han kunne eller ville aldri elske henne tilbake på samme måte. Imidlertid er de begge gudfryktige mennesker, og de insisterer derfor på å ha et forbilledlig ekteskap, som kommer til å danne rammen om et flott hushold og en lille familie, der bare to av de seks barn klarer å bli voksne. Samtidig klarer de å være det sted, der de mindre bemidlede i bygden kan komme å få hjelp, når de trenger. Kristin sjøl er aldri i tvil om, at hun er elsket av begge sine foreldre, omend hun ikke tenker mye over det før sent i hennes liv.
Men der Lavrans skal dø skjønner han med en gang, at han har hatt et godt og velsignet liv, og han går derfor inn til sin kone og gir henne en kostbar ring, som han egentlig hadde tenkt sjøl å ta med seg i graven. Nå vil han, at hun skal bære den til hun dør og etter henne skal ingen bære den. »Hvorfor gjør du dette?« spørrer Ragnfrid, og Lavrans svarer: »I vaar er det fire og tredve aar siden vi ble git sammen. Jeg var en umyndig gut - hele mandommen var du ved min side, naar jeg hadde en sorg, og naar det gik mig vel. Gud bedre det, jeg skjønte altfor litet hvor meget tungt du gik og bar paa, mens vi levet sammen. Men nu tykkes det mig jeg syntes alle dager det var godt at du var der - «
Ikke lenge etter må Lavrans legge seg på sykeleiet sitt. Kristin, som er blitt gift og har fått barn, kommer hjem for å være ved hans side, men hun ser plusselig, at foreldrene har funnet en dyp og vakker fortrolighet sammen, som de aldri har hatt, og at hun, som var sin fars øyesten, må se seg sjøl utenfor dette fellesskap. Og Kristin undrer seg, men hun gjemmer observasjonene sine i sitt hjerte.

»Dere er jordens salt og verdens lys« siger Jesus til oss i dag. Vi liker veldig godt å høre disse ord, og det gjør vi, fordi vi er mennesker som synes, vi er verdens sentrum og fortjener å få anerkjennelse for alt det vi gjør for andre eller bare ved å være til. Som kirke betraktet er vi også veldig resultatorientert, vi vil gjerne være alle steder og lyse ikke bare med Kristi ord, men også med våre gjerninger og holdninger, som vi synes er lidt bedre og mere humane end hva vanlige mennesker kan prestere. Og da kan vi glemme, at ordene er tiltale, men tar dem i stedet i våres egen munn som en slag selvbekreftelse: »Vi er jordens salt og verdens lys!« Da er det viktig å huske fortsettelsen: at saltet kan miste sin kraft, og lyset kan kveles, og ingen er bedre til å gjøre det end vi sjøl. Saltet og fyrtøyet kommer annetsteds fra, det kommer fra Gud. Ikke kan vi lyse av oss sjøl, og det er det, Lavrans skjønner, der han etter mere end tretti år forteller sin kone, at han elsker henne, er takknemlig for henne, ja, ikke bare det, at hun er Guds gave til ham, fordi hun er det eneste menneske, som har vært i lag med ham så lenge, som har delt alt med ham, som kjenner ham ut og inn, det eneste menneske, som har gitt hans liv mening.
Legg merke til ordene: »Vi ble git til hverandre!« Lavrans skjønner nå, at alt hva han har kunnet gjøre, det salt og det lys han kunne være for andre i livet sitt, det skylder han en annen, først og fremst sin Gud, og dernest den kone, som Gud ga ham.

Vi er kommet her for å minnes de mennesker, vi mistet. Og selvfølgelig går våre tanker til deres liv, til de gleder og sorger, vi måtte dele med dem, til det, som ikke ble, til det, som ikke skulle ha vært. Det er dager i våres liv, som er så svære å komme igjennom, at vi tenker, at vi ikke klarer det. Det er blant annet når døden tar et elsket menneske fra oss, for da skjønner vi, at nå er det en avgrunn mellom det menneske og oss, en del av vårt eget liv er ført til ende, nemlig den del som inneholdt den, vi mistet.
Det er det, Lavrans skjønner, der han gir ringen sin til Ragnfrid, og med den ring gir han henne et pant på deres felles håp. Han erklærer sin kjærlighet til henne, ganske sent i livet, ja, men ringen rekker utover dette livet, den rekker inn i evigheten, for med den siger Lavrans faktisk til Ragnfrid, at som de var sammen her i livet, det korte livet, skal de for evig være sammen i Guds rike. Og da Ragnfrid sjøl dør ikke så lenge etter, fortelles det, at hennes gamle ansikt, som var full av rynker, i døden ble ganske ungt og vakkert. Ragnfrid og Lavrans fant sammen ikke bare i døden men utover den. Og det gjorde de, fordi trodde på, at Kristus er livets salt og verdens lys, og at det var Han, som hele veien - selv på øde og mørke steder - hadde lyst ikke bare for dem, men i dem, så de ble til velsignelse for andre.
Å være jordens salt og verdens lys handler om å kunne gi slipp på seg sjøl og sige JA til Gud. Når sorgen rammer oss, da får vi byde den velkommen og vite, at den er der, fordi vi elsket, fordi vi fikk noe gitt, og det vi fikk, har Gud nå tatt tilbake. Men samtidig gir han oss løftet om, at dette er bare en stund, det kommer en tid, der vi skal ses igjen, fordi han har lovet oss det og satt seg sjøl inn på det. Gud ga oss seg sjøl som pant på sitt rike. Det alene er saltet og lyset, vi trenger, det lys skal vi bære, så det lyser for andre, for det lys skal vi love Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesus Kristi oppstandelse fra de døde.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Marianne Wagner