Fårene står der endnu og glor.......

Femte søndag i Treenighetstiden 2016

Salmer: 841, 422, 452, 233, 618, 522

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for et hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Amen.

Jer 6, 16-19, Gal 1, 6-9, Matt 18, 12-18

For oss som er vokst opp med kristendommen som en selvfølgelighet er de ordene som her høres så vanlige og kjære som våres mors stemme. De ordene som handler om ikke å gå fortapt, om å bli funnet av en som forlater alt for lete opp den fortapte. Det handler kort sagt om frelse, om hva frelsen er. Vi har hørt Jesu fortellinger så ofte, at vi sjelden skjønner, hvor lite forståelige disse fortellinger er i dag og hvor mye av den felles fortelling, som er gått tapt. For vi lever i en individualisert tid, en tid preget av stor personlig frihet, av at jeg har lov å gjøre, hva jeg har lyst til, gå i de klær, jeg har lyst til, få håret farget i den farge, jeg har lyst til, flytte sammen med hvem jeg vil, når jeg vil, være asosial, når jeg har lyst, ja, jeg har faktisk også friheten til å gå til grunne, hvis det er det, jeg vil. Det tjuende århundre er fortellingen om fellesskapet, som gikk tapt, der folkelige og religiøse bånd løstes, fordi den personlige frihet ble det viktigste og selvfølgeligste av alt. Ingen setter spørsmålstegn ved den, og når noen gjør, som f.eks. islam, så reagerer vi voldsomt, for ingen skal sette spørsmålstegn ved våres personlige livsstil hvor tøylesløs den end er. At islam også setter spørsmålstegn ved det folkelige, kristne fellesskap, som vi kjenner det, ser bare få som et problem, og det er jo fordi den personlige friheten er blitt vår gud. Det skal jeg vende tilbake til.

Når et moderne menneske hører om sauen som går seg bort og som blir funnet, så tenker det i beste fall: »Det handler jo om meg, selvfølgelig vil Jesus finne meg, ikke fordi jeg trenger det, men fordi han bare må elske meg som det fantastiske menneske jeg er«. Ja egentlig trenger det moderne menneske slet ikke å høre dette budskapet, for det er så overbevist om sin egen kvalitet, at det ville bli skremt fra vid og sans, om det skjønte den virkelige mening i fortellingen. Nemlig at vi mennesker er bortløpne sauer, som trenger å bli brakt tilbake til fellesskapet. Det fellesskapet, som Jesus konstituerer. For Jesus talte ut fra og til et sterkt, folkelig og religiøs felleskap, som ikke kjente til personlig frihet på den måten vi kjenner den i dag. Falt man uten for det fellesskapet, så ble man utstøtt, det ble f.eks. de spedalske, tollerne, de prostituerte alle de skjeve, tøylesløse, asosiale eksistenser, vi møter i bibelen. Å være utstøtt av fellesskapet var å være synder, å ha mistet Guds nåde. Det betød ikke at alle de utstøtte nødvendigvis var gode mennesker, men et ubarmhjertig system var det likevel. Jesus så ubarmhjertigheten i dette systemet, og på hele sin ferd i livet var det eneste han tenkte på å lete opp alle de fortapte, så det kunne bli plass til hver enkelt, ikke bare i fellesskapet, men i Guds rike. Derfor kom synderne til ham. Fordi han så dem som de gudsbildelike kunstverker de også var. Fordi han ga dem en ny begynnelse. Men det er viktig å huske, at det var noe, han kunne forlate for å lete etter de fortapte; et fellesskap, ikke bare det folkelige, men også fellesskapet med sin far i himmelen. De fortapte ble brakt tilbake til fellesskapet med Gud og nesten. Jesus reagerte konstant på fortapelse, han ga de sultne mat, han helbredte de syke, han reiste opp de døde, han bød de utstøtte til samvær med seg. Og dermed ga Jesus ikke bare de fortapte en ny begynnelse, han fornydde også fellesskapet, der det ble klart, at de sande fellesskapet er der Jesus er, et godt og barmhjertig fellesskap, der vi sjøl vil regjere, må feile. Og mange kristne fellesskaper har feilet, fordi man glemte Gud og ble mere opptatt av å være hans avløser på jord. Av å binne og løse, som det sies i evangeliet i dag.

Men nå er det ikke det trange fellesskapet, som er problemet, for vi kan komme og gå som vi vil, og vi gjør det. Men da kan det være, at vi i stedet skal frelses fra vår egen individualisme. Når f.eks. islam utfordrer oss med sin ekstrem moralske og kollektivistiske tankegang, som jo tiltrekker noen rotløse og fortapte sauer, så kan vi jo prøve å se oss sjøl i denne tankegangen og spørre oss, om vi i våres individualisme har mistet retningen i livet? At vi faktisk ikke skjønner hva vi er blitt kalt til? Når man kaster bort en gud, så kommer det alltid en annen, og er denne gud individualismen, så krever den også sine menneskeofre; vi mennesker lever jo ikke for oss sjøl. Når vi handler, så har det nesten alltid en konsekvens for andre; går jeg ned i alkoholisme eller russ, tar jeg meg en ny ektefelle, når den gamle ikke passer meg mere, gir jeg blaffen i ethvert fellesskap, så er det for det meste noen jeg svikter. Så nei, jeg lever ikke for meg sjøl. Det er alltid en flokk, et fellesskap, det være seg familie, venner eller folk, som jeg må tilbake til, ikke nødvendigvis fordi de er særlig gode eller interessante mennesker, men fordi jeg har ansvar for dem. Og da er vi ved frelsen, og hva frelse er. Frelse er ikke bare å bli tatt til nåde igjen, frelsen er å bli kalt til noe. Når Jesus i dag kaller oss, så kaller han oss til ansvar, han kaller oss til det kristne fellesskapet, der vi i dåpen ble født på nyt, som de små personligheter, vi nå engang er, men dog som podekviste på Kristus og dermed også på det fellesskapet, han konstituerer. Her er det plass til oss som vi er, men det er også her, vi kalles til ansvar for vor neste, for det folkelige fellesskapet. Men der det er fellesskapet med den levende, barmhjertige Gud, da kan vi ikke ønske mere, for da er troen, håpet og kjærligheten vår faste følgesvenn. Og da er vi ikke lenger aleine eller fortapte, men i vår fars gode og trygge favn.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

 Marianne Wagner